Alt er kunst. Eller ordinært.

Lytt til et lite utdrag av denne trillogien av en samling med ord, musikk og lyd her:

DEL 1

DEL 2

DEL 3

Det kommer an på hvem som ser.
For noen er en solnedgang bare et tegn på at dagen er over og at det er på tide å lage middag. For andre er det et maleri malt av en anonym hånd som aldri blir ferdig. Det samme skjer i et busskur, i et kontorlandskap, i et barns tegning på kjøleskapet – kunst, eller bare hverdagsstøy. Alt handler om øyet som ser, men de fleste av oss faller i grøfta som heter selvfølgeligheter.
Vi tror hjernen er en smarting. I virkeligheten er den en svindler. Den lurer oss til å tro at bare fordi noe skjer hver dag, så betyr det at det er opplagt. En kopp kaffe blir bare koffein, ikke damp som danser. En håndtrykk blir rutine, ikke berøring. Slik visker vi mennesker ut magien. Dag etter dag. Vi gjør oss selv til maskiner, små roboter i menneskedrakt, på repeat.
Og så, når ordet meditasjon dukker opp, ruller roboten med øynene. “Det der er noe rart,” sier den. Rart betyr: ukjent, ikke innøvd, ikke på repeat. Men meditasjon er egentlig bare å trekke ut støpselet. La maskinen stå stille. Ikke jobbe, ikke scrolle, ikke fikle med telefonen, ikke svare på tekstmeldinger, ikke være fanget i klokketider. Alle de små voldtektene av oppmerksomhet vi utsettes for daglig – helt frivillig, og helt uforstått.
Meditasjon er å puste. Og la det være nok.
Enkelt? Ja.
Umulig? Også ja. For mange roboter.
For vi er kompliserte skapninger. Tankene våre er som klær i et klesskap som aldri blir ryddet – brettekanter på brettekanter, stabler som velter, sokker uten make. Jobben. Alt vi vil, skal og må. Og midt i dette klesskapet skal vi finne ro. Det er så lett at det blir det vanskeligste i verden.
Det samme gjelder hjertet. Prøv å ta kontakt med det. Vanskeligere enn å få tak i en saksbehandler i kommunen. De fleste søker tilflukt i hodet i stedet – i spekulatoren. Der er det kjent terreng, trygt, belyst, skiltet og oppmålt. Men det er også en rundkjøring du aldri kommer deg ut av. Hodet danser sine egne trinn, hver dag, helt til du sovner og maskinen får hvile.
Så våkner roboten igjen.
Går på do.
Tar på seg klærne.
Drar på jobb.
Gjør robottingene.
Hvis du har barn, bygger du systemer for at det hele skal fungere. Alt er systemer. Morgenrutiner, matpakker, Excel-ark, økonomi. Og knekk koden, så kan du surfe litt mer behagelig i systemet. Men knekkes du selv av systemet, da er du tapt til det. Da banker maskineriet og kulturen i systemene menneskeligheten ut av deg.
Å være menneske er en balansekunst. Litt robot. Litt kjøtt og blod. Men vi har noe mer: intuisjon, refleks, magefølelse. Eller hva nå enn de kloke uglene i akademia kaller det mens de pusser brillene sine og driver ord-onani for å tilfredsstille sitt eget intellekt og sine titler.
Det er dette vi glemmer: vi er kunststykker på to bein.
Men verden vil helst ha oss som standardiserte manualer. Avviker du fra normen, får du en diagnose. Satt av noen som sannsynligvis burde hatt en selv.
Sånn er det å være menneske, her på planeten.
En passe robot.
En passe skapning av kjøtt og blod.
Og et helt uoppdaget kunstverk – hvis du orker å se.**IINNLEDNING **Dette er ikke bare en samling av ord og bilder.
Det er en reise.
En vandring inn i lyset – og gjennom skyggene.For skal vi finne oss selv, skal vi elske fullt ut,
må vi våge å se det vi helst vil glemme.
Carl Jung kalte det skyggene.
Jeg kaller det en del av kjærlighetens vei.For kjærligheten er ikke blind.
Den ser.
Den ser smerten, sårene, løgnene og mørket.
Og likevel velger den å omfavne.
Ikke for å forsvare skyggene,
men for å transformere dem til noe større.Denne boken er min invitasjon til deg:
Å vandre i ditt eget lys.
Å minnes at du bærer både natt og dag,
og at oppvåkningen ikke kommer ved å flykte –
men ved å stå.
Midt i det.
Med hjertet åpent.

W A R N I N G

⚠️ Warning ⚠️
Du begir deg nå inn på en berg-og-dalbane av ord, følelser, meninger og hensikt.
Det kan ryste, det kan løfte, det kan overvelde.
Så stopp et øyeblikk. Kjenn etter:
Er du åpen eller lukket?
Kan du holde rom for deg selv, ikke bare som leser, men som den som tar inn?
Bruk dette som en kontemplasjon.
Ikke glem – det er skrevet like mye for deg som av meg

Takk for at du deler dette øyeblikket med meg.

Takk for at du deler dette øyeblikket med meg.Du kunne ha gjort noe annet, men du valgte å lese.Snart går du videre.Jeg håper du velger glede.
Velg fra hjertet, fra kroppen,
ikke fra kunnskapsbanken som har blitt matet inn i deg.Velg fra dine erfaringer,
de er rikere, villere, mer levende
enn alt institusjonene forsøker å lære deg.Menneskene er som dyr i bur.
De vokser, og buret blir for lite.
Og mange våkner. Ser gitteret.Når nok øyne ser det samtidig,
når balansen tipper,
da, min venn,
får vi alle et nytt øyeblikk.
Så takk for dette.

Jeg kan bittelitegrann
(og det holder)

Jeg kan bittelitegrann om ganske mye.
Som for eksempel at kaffe alltid smaker best
rett før man egentlig burde sove.At Gud har humor,
siden han fant på både mygg
og svigermødre.Jeg er en "mångsysslare", som svenskene sier –
og på finsk: monitoimimies,
en mann som fikser alt,
så lenge han får tenke litt først
og har kaffe igjen i kanna.Men én ting vet jeg:
Jeg kan ikke ta frontflipp, backflipp
eller alskens andre triks på skateboard.
Jeg prøvde én gang – ( før Politiet tok brettet mitt i 1974)
og lærte mer om tyngdekraft
enn Newton gjorde på et helt liv.Jeg kan også bittelitegrann om språk.
Som at Adjø betyr til Gud.
Det er vakkert, egentlig.
Et slags høflig «nå får du ta over, Herre,
jeg har gjort mitt».Jeg vet litt om kjærlighet også.
At den er som WiFi –
den virker best når du ikke står i veien.Og jeg vet at livet ikke er rettferdig,
men at tacoen fortsatt
er den mest demokratiske institusjonen
vi har i Norden.Jeg kan bittelitegrann om ganske mye.
Men mest av alt vet jeg
at det jeg ikke vet
blir større
jo eldre jeg blir.Så jeg sier Adjø når jeg må,
og Hei igjen når jeg kan –
for hvem vet,
kanskje Gud også er en "mångsysslare"
med kaffeflekk på skjorta
og dårlig tid.

Høst 1972

Ved vinduet

La meg sitte her, ved vinduet.
Slik hører jeg med i verden.
Selv når jeg er låst inne,
kan jeg være ute —
sveve fritt i grenseland
mellom det som er
og det som ennå ikke har kommet.

• Neste skudd

Draken

Høyt der oppe svever den,
som en drøm i det blå.En gang lot jeg ballongene gå,
slapp dem fri,
så de kunne reise
til et land langt bortenfor mitt.Nå leker jeg med draker.
De danser i vinden,
vennlige, gode,
og jeg henger i en line etter dem –
som om jeg selv kunne løftes
fra bakken
og følge dem
hjem.

Hvor tok dere veien egentlig?

En gang var du min største helt, mamma.
Du også, pappa.
Dere var hele min verden.
Mitt alt.
En gang.Men kanskje er det ikke meningen at verden skal være slik.
Vi dør, ikke bare én gang, men mange.
På livets lange reise.
Vi fødes på nytt — som barn, som ungdom, som voksen,
litt gammel, gammel, veldig gammel –
og så, ikke her.Jeg vet dere finnes et sted.
I mellomrommene.
Mellom hjerteslagene, mellom minnene.
Men hvor tok dere egentlig veien?

Høst 1972

Bakerst i bussen

Så satt jeg der. Bakerst i bussen. På en fremmed planet.De sa jeg måtte lære. Passe inn. Bli som dem.
Men hva gjør du, min venn, når du kommer fra et annet sted,
og hjertet ditt banker i en annen takt?Når du ser stjernene der andre ser tavler.
Når du hører sang der andre hører støy.
Når du ikke vil lære deres regler,
fordi du allerede vet noe de har glemt.Jeg satt der, bakerst,
og visste at reisen min ikke handlet om å bli som dem –
men om å huske hvem jeg var.

• Neste skudd

Gjennom livet

Til dere alle,
mine barn
(uten engang å vite det)

Hvordan kan jeg si det til dere,
til alle mine barn –
de jeg etter menneskers regler
kan kalle mine,
og de som ikke er mine
etter de samme reglene?At jeg elsker dere.
Dypt. Inderlig.
Med alle mine feil og mangler.
Med hele mitt vesen.
På harde, heite livet elsker jeg dere.Dere har gitt meg så mye jeg ikke visste.
Så mye jeg aldri forstod.
Uten at dere engang vet det nå.Men en gang vil dere forstå.
Denne gaven.
Som vi mottar.
Hver dag.
Uten engang å vite det.

• Neste skudd

Bøkeskogen

Jeg syklet i bøkeskogen.
Trodde det ville vare for alltid.
Nå faller bladene.
Sykkelen er borte.
Og hun som fulgte meg —
lever bare i minnene.

Ikke gå foran

Gå sammen med.
Ikke vær separat.
Vær oppmerksom.
Vær nær.
Vær med.For kjærligheten blir større da.
Tryggere.
Sterkere.
Når vi tør å invitere inn –
selv når vi er ute.

Høst 1982

Kollektiv ubevissthet

De bandt dem fast til radiatorene.
Små kropper, store sjeler.
1982, sier kalenderen,
men tiden er ikke lineær.For vi binder fortsatt,
med snorer av skam,
med tvangstrøyer sydd av normer,
med radiatorer bygget av systemer
og ordet normal.Carl Jung hvisker i skyggene:
"Se dit du ikke vil se.
Skyggen er ikke bare mørke,
den er også en dør."Og jeg ser.
Jeg ser barna,
jeg ser oss.
Vi som fortsatt knebler det vi ikke forstår.
Vi som snur oss bort fra det som skremmer.Men kjærligheten krever et annet mot:
å møte blikket til den bundne,
og si –
jeg ser deg.
Du er mer enn denne veggen,
mer enn dette rommet,
mer enn våre lenker.Vi er kollektiv ubevissthet.
Vi kan være kollektiv oppvåkning.Så lenge vi tør å se.

• Neste skudd

November 1971

Papirgutten

Det var en gang en liten gutt
laget av papir.
Ikke sånn glossy papir du får på fancy gaveposer,
mer sånn som gulner i kantene
og går i oppløsning hvis du gråter for mye.Han vokste opp med en far
som hadde mer saks enn stemme.
Han klippet stillhet ut av alt som kunne føles,
mens moren sto ved kjøkkenbenken
og foldet hendene som om hun ba
til en Gud hun ikke lenger trodde på.Hun lærte ham å bøye seg –
ikke for vinden,
men for stemmen som blåste den opp.Folk sa han var sart.
At han tok ting for nært.
Som om man kan velge det,
når huden din er tynnere enn stillheten etter middag.Han prøvde å løpe mot kjærligheten,
men ble bare revet i stykker
og brukt som notatpapir
for andres misforståelser.Etter hvert kalte de ham vanskelig.
Som om det var en diagnose
å føle for mye.Så han lærte seg å smile med tapetlim i munnvikene,
og drive gjennom livet som et spøkelse
i en kropp som husket hver gang noen sa
“jeg elsker deg”
og mente “ikke vær så mye.”

• Neste skudd

November 1975

Blant ord som ventet på å bli levd

Jeg gjemte meg blant tusen stemmer som hvisket sine sannheter
og tenkte: er de skrevet,
er de kanskje mer gjennomtenkte
enn bare sagt?Dessuten kunne jeg bade i fantasi her inne,
der stillheten hadde lyd
og verden luktet papir og støv.Jeg satt mellom helter og fiender,
poeter og professorer,
og fant vennskap i margene —
usynlige hilsener fra dem som hadde lest før meg.Her inne var jeg aldri alene.
Bare blant ord som ventet på å bli levd.

• Neste skudd

Nok en gang

(Afterlife)

Nok en gang så jeg livet passere i revy.Planten som strakte seg mot lyset i mine siste sekunder
bar skyggen av mine feil,
og gløden av mine forsøk.Jeg kjente alle følelser jeg hadde lagt igjen
på andres hud,
som fingeravtrykk i regnet.Sommerfugler og arr på samme tid.I afterlife – der jeg alltid vender tilbake –
sa min sjel:
«Pokker, du kan gjøre det bedre.»Og jeg lo tørt,
for selv i glemselens slør
går jeg videre.
Med tung sekk, men også med frø i lommen.Nok en gang.Og denne gangen,
når lyset bryter igjennom,
skal jeg ikke vende meg bort.Jeg skal stå der.
Bitter, søt.
Men levende.

Tida flyr

Tida flyr.
Og mange gjør det.De letter med full tank og tom sjel,
på jakt etter noe de aldri rakk å kjenne.
Heldigvis ikke jeg –
ikke så ofte lenger.Jeg blir værende.
I luftrommet mellom her og nå,
der vingeslagene stilner
og stillheten lander på skuldra som en fugl
som vet hvor den hører hjemme.Der blir jeg.
Mens verden suser forbi
som en flyplass uten avgangstid.

Alltid

En hyllest til pianoet

Den som oppfant pianoet
må ha hatt et hjerte som både gråt og lo samtidig.Sorte og hvite tangenter — som livet selv.Skygger og lys som krangler, kysser og forsones.
Dur og moll, hånd i hånd,
som to gamle elskere som ikke klarer å slippe taket.Det er der, i mellomrommet mellom tonene,
jeg finner meg selv igjen —
et sted mellom et savn og et håp,
mellom det som ble spilt
og det som ennå ikke har lyd.Slik pianoet har fulgt meg,
følger jeg det.
I stillheten etter klangen.
Der alt begynner igjen.

• Neste skudd

Popcorn og peanutter

Noen ting gjør mer vondt
enn biler
enn jenter
enn alt det Hollywood har regissert til å se ut som lykke.De gir deg popcorn for følelseslivet
og peanutter for tankene.
Små smuler
som skal holde deg stille
mens illusjonen ruller videre på lerretet.Ikke kjør endeløse mil
på livets landevei
som en ape
som har blitt gitt dette.For det finnes dypere scener
enn de de viser deg.Scener som ikke kan skrives
av regissører i dress
men bare av deg
og den smertefulle, vakre sannheten
du tør å leve.

Et folk av fravær

Vi er blitt et folk av fravær,
ja — distraherte disipler av algoritmer og blått lys.Vi sitter side om side, men er hver vår planet.
Foreldre ser på skjermer mens barna ser på foreldrene,
og lurer på hvorfor de ikke blir sett.Men håpet – det lever i små lommer av motstand.
I et barn som spør “kan du lese for meg?”
I en far som slår av telefonen og sier “ja”.
I en mor som legger mobilen i skuffen og finner frem eventyrboka.
I det øyeblikket skjer noe nesten hellig —
for da gjenopplives mennesket.Så ja, det er håp.
Men det går ikke på strøm.
Det går på nærvær.

For ofte

Sorg

Sorg gnager hull i fremtiden
og blør inn i fortiden.Den legger seg rundt deg,
som om tyngdekraften selv
har fått et ansikt.Et blytungt ekko
fra et indre skrik
runger gjennom marg og bein,
slår rede i tankene,
sprer seg til kroppen
og nekter å forlate.Selv om dere gjorde det.Sorg er kjærlighet som fortsatt lyser,
men som ikke finner noen å skinne på.
Kjærlighet som har mistet adressen sin,
og drive nå hvileløst rund i brystet
og banker på alle dører.Den vil fortsatt frem,
men vet ikke lenger
hvor den skal legge seg ned og hvile.

• Neste skudd

Ta guarden ned, mann

Ta guarden ned, mann.
Du behøver ikke forsvare deg mot meg.
Jeg er ufarlig.
Jeg vil deg bare vel.Ta guarden ned, mann.
Det er deg selv du slåss mot.
Ikke gi deg selv uppercut,
ikke spark deg i solar plexus.Ikke la fortida spise deg her og nå.
La guarden falle.
Og møt meg som et menneske.

Hva annet er minner,
enn gamle billetter til tog vi aldri rakk?

Havet, bæjbi – havet.
Som en jukeboks fra Gud selv,
setter bølgene på samme låt igjen og igjen,
aldri lei, alltid ny.Jeg hører ropet: kom hit,
som om selve havet hadde skrevet navnet mitt
med skum i sanden.Surf and turf til solnedgang,
et bål som nekter å gi slipp på mørket,
og latter som sitter fast i skjellene.Happy go lucky,
Pipa Brasil, endeløse strender
i et minne jeg aldri rullet ut.Affeksjonsverdi, ja –
for hva annet er minner,
enn gamle billetter til tog vi aldri rakk?Så langt kom jeg aldri.
Men jeg drømmer ennå
at bølgene bærer meg dit.

Å vandre i vissheten om sitt lys

Når du vandrer gjennom dine minutter, timer, dager
og år på denne planeten
i vissheten om ditt eget lys,
så blir selv stillheten levende.Du oppdager
at lyset ikke er noe du skal lete etter,
men noe du allerede er.Noe større enn deg selv hvisker:
du er en kode i kosmos,
en levende resonans
skrevet i stjernenes alfabet.Du er ikke her for å gjenta
gamle historier,
du er her for å aktivere
ditt eget blueprint,
som en symfoni
der hver tone er en handling av kjærlighet.Når du husker hvem du er,
løfter du sløret mellom kropp og sjel,
og du ser at tid bare er en avtale –
ikke en lenke.Du ser at rom ikke skiller deg fra noen,men forbinder deg med alt.Å vandre i vissheten om sitt lys
er å si ja til oppstigningen inni deg selv,
ikke som en flukt, men som en hjemkomst.Det er å stå i stormen og vite at vinden
bare er en gammel lærer som minner deg
om hvor dypt dine røtter strekker seg
og hvor vidt ditt lys kan stråle.Så løft blikket.Ditt lys er ikke en lommelykt i mørket –
det er solen
som reiser seg igjen og igjen,
i deg, gjennom deg, som deg.Og universet jubler hver gang du husker.

Før jeg brenner ned

Av og til er jeg en sint triumf.Jeg nekter å smile
og late som om alt er greit
når alt er en forbanna løgn.Jeg river i kantene av gamle paradigmer,
sprenger fugemassen,
slik at lyset siver inn
der det før bare var sement og stillhet.Jeg er en voksen
som ikke oppfører seg,
som nekter å sitte stille
med hendene foldet,
som stormer ut på banen naken
mens flomlyset skriker.De inne i boksene ser en trussel,
de ser et ubehag,
de ser det utemmede hjertet
de selv har pakket ned i plast.For dem er jeg en forstyrrelse.
For meg selv er jeg frihet.Og jeg vet —
nye begynnelser er allerede på vei.Det er bare de siste som skjønner det.

Normale konklusjoner ?

En sann skeptiker trekker ingen konklusjoner,
han går ikke inn for landing,
selv når alle rundt ham roper:
— Konkluder da, menneske!Men han vet,
at så snart du trekker linjen,
lukker du blikket.Sidesynet forsvinner,
nyanser blir til støy,
og verden krympes til en prikk.Derfor styrer jeg unna ord som normal.
Det er ingen sannhet i det ordet,
bare et stillas bygget av frykt
for alt som spriker,
alt som vokser utenfor.Normal er en avsporing,
et sidespor i vokabularet,
en blindvei forklart som trygghet.
Jeg vil heller gå uten kart.

La luna

Det ligger sølvstøv over verden i kveld.Som om månen har blåst ut lyset i oss,
for å skrive alt på nytt.
Snøen faller som små brev fra stillheten,
usendt post fra stjerner vi glemte å tro på.Jeg går i fotspor jeg ikke husker å ha laget,
ser hvordan kulden puster blått på gjerdene,
hvordan tiden stanser midt i et åndedrag.
La luna – du gamle lygner av lys –
du får alt til å se så rent ut,
selv smerten.Under deg går tankene barbent,
de fryser, men våger seg likevel ut.
Og når alt blir stille nok,
kan jeg høre snøfnuggene hviske
at ingenting egentlig er borte,
bare dekket til for en stund.Så jeg lar natten ta meg i hånden,
lar mørket være mildt,
og lar månen – den evige tilgivelsen –
sitte der oppe og smile
over alt vi prøvde å rette,
og alt vi lot bli igjen som det var.

Sommeren 1997

Hvorfor er det slik at jo fattigere ett land er, desto vennligere og mer hjelpsomme er innbyggerene?

De fattige deler
fordi de må.
En skål ris,
et smil som veier mer enn gull.De rike deler ikke,
de forsikrer seg.Låser dørene,
frykter naboen, frykter seg selv.Så hvem er egentlig rike?
De med murer rundt hjertet –
eller de barbeinte
som fortsatt tør å le høyt?

• Neste skudd

Romantisk kjærlighet

Romantisk kjærlighet er mental galskap.
Men en behagelig en.
Den forstyrrer virkeligheten som et glass vin for mye,
eller et blikk for lenge.For ærlig talt –
det ville vært klin umulig å forelske seg
om vi virkelig så hverandre.

Sommeren 1997

Veien venter

Veien venter, barn.
Hvor den leder vet ingen.
Men det er lov å håpe.
Vit det.Det er lov å ha tillit.
Tro.
Vit det også.For frykten hviler rundt deg,
i alle fasonger og farger,
som skygger som bare vil forstås.Så ta ett skritt av gangen, kjære barn.
Og når bakken blir bratt,
når vinden vil rive håpet løs —
hvil på disse platåene.

• Neste skudd

NEKTER Å BLI VOKSEN

Jeg nekter.
Nekter å gå i takt.
Nekter å marsjere inn i flokken
som en sau med nyvasket samvittighet
og ferdigpakkede meninger.For voksne glemmer.
De glemmer at verden var mykere
før alt måtte forklares, forsvares, forsvare seg.
De glemmer at hjertet kom før hjernen.Barnet vet ikke bedre –
og kanskje er det nettopp derfor
det vet best.
Alt er åpent,
alt er uforsvart
alt er følt før det er forstått.Så jeg nekter å bli voksen.
For voksen er bare et annet ord
for avstengt.
Og jeg vil være et barn
midt i flokken,
uten å bli en del av den.En som ikke følger.
En som ser.
En som fortsatt tror
at verden kan begynne på nytt
om morgenen

Alltid

De utenfor

På livsveien vil du møte dem.
De som ikke fikk være med.
De som systemet ikke fant plass til,
fordi skjemaet ikke hadde nok ruter
for sorg, drømmer og feilslåtte håp.De som en gang hadde latter,
men som ble stille av alle reglene.
Som gikk seg bort i paragrafer og ventetider,
der hjertet ikke lenger teller som dokumentasjon.De som foreldrene ikke orket å forstå,
politikere glemte å se,
pengene tråkket forbi,
og logikken kalte «upraktiske».De som sto igjen
da toget mot vekst og effektivitet dro —
med billetter som aldri ble gyldige
fordi empati ikke sto på prislisten.Men se dem nå.
De går fortsatt —
langs grøfta, under bruene,
med lomma full av små historier
og blikk som ser mer
enn hele departementet til sammen.De vet hva som virkelig betyr noe.
At varme ikke kan måles i budsjett.
At kjærlighet ikke kan rapporteres.
Og at mennesket —
uansett hvor langt det faller —
alltid er verdt å reise seg for.

• Neste skudd

Høst 2025

Før jeg finner den

Jeg bytter ut høyhusene, blokkene, forretningskvartalene og kjøpesentrene
med ei lita bygd, høyt oppe i fjella.Der veiene er smale og stillheten bred.
Der pusten finner meg — før jeg finner den.

• Neste skudd

Høst 1967

Hele hemmeligheten

Når du er tre år,
da går du rundt som en liten filosof på bleia,
uten å ane at du egentlig er et geni
før verden får tak i deg og begynner å file ned kantene.Når du er tre,
er du et vandrende “hvorfor” med sikkel på haka
og et alvor du ikke selv forstår,
fordi du er midt i å oppdage at en potet ikke er en ball
og at en stol ikke nødvendigvis står i ro
hvis du står på den.Du er fri,
fullstendig uforstyrret av manualer, moralske fotnoter
og ting voksne kaller “regler”.
Du vet ikke hva som er normalt,
og det er kanskje derfor du er det.Du går i pysjamas på butikken
og føler deg som kongen av Kiwi.
Du spiser rosiner som om de var gull,
og du mister tråden midt i en setning
fordi en maur gikk forbi
og var mye mer interessant enn alt de voksne driver med.Og akkurat der,
i det hellige sekundet av forundring,
står du på terskelen til livet
og aner ikke at noen snart kommer
med pekefingre, systemer og timeplaner,
og sier:
“Sett deg ned, lille venn, nå skal vi lære deg hvordan du egentlig skal være.”Og vips –
du står i rekka,
følger piler på gulvet,
fyller ut skjemaer
og sier “unnskyld” selv når du ikke mener det.Men inni deg,
helt bakerst i det tre-årige hjørnet av sjela,
lever fortsatt en liten røver
som nekter å gi slipp,
som fortsatt peker på mauren og sier:
“Der! Se! Verden!”Og det er egentlig hele hemmeligheten.

• Neste skudd

Høst 2025

Dager

Noen dager mister jeg ting
jeg aldri trodde jeg kunne miste.
Folk, øyeblikk, løfter,
til og med meg selv
– på en god dag.De glir ut av hendene mine
som om fingrene mine var lærte til å slippe
og ikke holde.
Over gjerdet, over horisonten,
rett inn i et sted
hvor ingenting lar seg hente tilbake.
Borte er et jævla ord.
Men sant.Men andre dager,
merkelig tålmodige,
kommer det noe tilbake.
Ikke alltid det jeg savnet,
men noe som legger seg i hånda mi
som en liten varme
og sier:
«Du mistet, ja.
Men du levde også.»Og sånn er det.
På livets merkelige lager
står det alltid noe på hylla
vi ikke bestilte,
men som vi plutselig trenger.Noen dager faller ting fra oss.
Andre dager finner vi noe
som holder oss oppreist igjen.Sånn går det til.
Sånn går vi videre.
Sånn går no dagan.

• Neste skudd

Forever or never ?

Angst

Angst er når frykten får fantasi.
Når den setter seg på tronen
og begynner å finne på historier
om alt som kan gå galt
før noe i det hele tatt har begynt.Angst er frykt i delirium,
en skygge som vokser av ingenting
og likevel fyller hele rommet.Vi tror angsten angriper oss.
Men sannheten er enklere,
og verre:
Det er vi som skaper den,
former den,
mater den.Men det betyr også noe annet:
Det er vi som kan slippe den.

• Neste skudd

Høst 2025

Ein frå Vinje

Eg høyrde om ein mann som ein gong sa:
"Sundag va kjedeleg, for då va det berre lov å daske flugu."Ellers jobba han.Han sa mest jau, slik dei gjer i Vinje.
Ikkje ein mann av store ord.
Han snakka berre når det var høgst naudsynt.
Han var ven med stilla.
Men når han fyrst opna kjeften —
då burde du lytte.

• Neste skudd

Så dette ?

Så dette ble livet ditt, ja.
Fem dager i uka.
Frem og tilbake, som en halvspist rundstykke i en Tupperware-boks.
Kø og ikke kø, overtid og ettertid — alt mens vi trodde vi var på vei fremover.Vi løp til bussen, toget, buss for tog,
og trikk for drosje.
For hva? For hvem?
For pensjonspoeng og Black Week, antagelig.Bor du i ei lita koie nå, sier du?
Alene? Langt fra folk og uten innlagt vann, kabel og wifi?Jøss.Du hoppet av karusellen, du.
Rotteracet.Velkommen skal du være.
Vi er flere her ute —
og vi har ved.

Høst husker ikke når

Gid jeg var enspora

Som et tog som bare gikk én vei.
Uten avvik, uten sidespor.Gid jeg ikke kunne se horisonten.
Eller skogen.
Men bare ett tre.
Ett eneste tre.Gid jeg var som de mange.
Som ikke stiller spørsmål
når toget stanser.

• Neste skudd

Hele tia

Du og mej bæjbi.

Til himmelen faller ned, og den gjør det -
sakte, som snøfnugg over en halvvarm kaffe.
I tykt og i syltynt, ja, vi har vært der.
Når alt skraper bort sminken fra hverdagen
og det ikke lenger er musikk i alt,
så står du der fortsatt, med det blikket som sier:
“vi går ingen steder, vi — vi står i det.”Til tross for, og ikke på grunn av.
For kjærlighet er ikke pynt, det er plaster og arr og latterkrampe.
Det er å bære hverandre på halv batteri,
og likevel si:du og mej bæjbi.
Kanke si no mer enn : bare du.

• Neste skudd

Livet er øyeblikk

Husk – livet er øyeblikk.Det er kort.
Det er ikke noe du skal ta for gitt,
som en kaffe som alltid står varm i kanna.Før du vet ordet av det
så teller alderen din
det du som barn trodde var gammel –
og du skjønner at barndommens “gamlinger”
var yngre enn du er nå.Så i dine dager,
i dine små og store stunder:
Husk det, kjære venn.
Husk å leve,
før kalenderen gjør det for deg.

Eksil

Jeg vil flytte, nei-rømme.
Langt bort, til en utkant av kartet,
der menneskene ikke drar rundt på koffertene sine
fylt med plastikk og falske dollar-smil.The American Dream er ikke annet enn
The American Coma,
et skrik i dvale,
et glitter som kveler.Og her hjemme, i våre små byer,
kler guttene seg ut som menn
og tror det holder.De marsjerer i kø,
inn i samfunnets storstue,
akkumulert, oppsamlet,
som fluer mot et lysrør
som uansett snart skal blinke seg i hjel

Frykt

Frykt er som vinden.
En sval bris. Eller storm.
Alt og ingenting.
Eller midt imellom.At du tenker – gjør at du frykter.
At du lever – gjør at du frykter.Sort ser hvitt.
Og hvitt ser sort.Hadde de aldri sett hverandre,
hadde frykt ikke eksistert.
For frykt lever av bak­siden av mynten –
en motpol til polen,
en skygge å kaste,
noe å tape,
noe å vinne.Og midt imellom står du, menneske.
I frykt. I overlevelse.

Karma

Som en AM-radio ute av FM-båndet,
som en dårlig lyspære som står og blinker,
som en bil med motortrøbbel
på vei inn i rushen av sin egen fortid.Som en PC med virus,
som en punker på Høyre-møte,
som en som snubler foran alle
og later som det var dans.Som en som stammer i forsamlinger,
som en som trykker på den røde knappen
og tror det er lysbryteren —blir jeg arrestert av karma.
Ikke med håndjern,
men med latter.Den ser på meg med skrått smil,
som en gammel politimann
på vei hjem fra nattevakt,
og sier:– Du veit, kompis,
du kunne bare lært det litt enklere.
Men du måtte jo ta hele runden.Og jeg nikker,
mens universet legger armen
rundt skuldra mi
og sier:
kom, vi prøver igjen.

Sommeren 1997

Først maska

Du må ta på deg maska først
om du skal redde noen.
Sånn er livet.Det høres så enkelt ut —
men kjærlighet krever oksygen.
Og mange av oss
har holdt pusten så lenge
at vi tror det er normalt.For om du ikke er glad i deg sjøl,
helt på ordentlig,
ikke bare i speilbildet,
men i mellomrommene,
i skyggen,
i det uskrevne —
da er det vanskelig
å være glad i andre.En enkel instruks, kanskje.
Men ikke for alle.
For noen av oss må først lære
å puste igjen.

• Neste skudd

Livet ut

Memento mori

Husk at du skal dø, sier de.
Men jeg hører noe annet.
Jeg hører: husk å leve.Ikke bare eksistere.
Ikke bare stå opp, spise, jobbe, legge seg —
men leve.Som i:
kjenne smaken av vinden.
Se på et menneske uten å dømme.
Være til stede i et blikk
uten å ville videre.Memento mori.
Det er ikke en trussel,
det er en gave med lavmælt stemme.
Den sier:
Alt du elsker er midlertidig.
Derfor — elsk det.Vi haster så mye, vi mennesker,
som om vi skal rekke døden.
Men døden har aldri hastverk.Den sitter bare der —
rolig som en gammel venn
og minner deg om at klokken tikker,
ikke for å skremme,
men for å vekke.Så jeg tenker:
Memento mori.
Husk at du skal dø.
Men for Guds skyld (som er din egen) —
ikke glem å leve før du gjør det.

• Neste skudd

En gang på toppen av verden

På toppen

Så stod jeg der.
Endelig.
På toppen av verden.
Av framskrittet.
Av vekst.
Av alt hva penger kunne kjøpe.Men luften var tynn der oppe.
Støyen hadde stilnet.
Og jeg så ned på alt jeg hadde klatret over —
vennskap, stillhet, søvn, kjærlighet.Jeg så en versjon av meg selv
jeg knapt kunne kjenne igjen,
en som hadde gått så fort
at han glemte hvorfor han begynte å gå.Langt borte svaiet et tre i vinden,
som om det hilste fra en tid
da jeg fortsatt husket lukten av jord.
En blomst åpnet seg.
Et bål brant.Men det var langt borte.
For langt til å varme.
For langt til å høre.
Og jeg, jeg stod igjen med utsikten —
og alt jeg ikke så.

• Neste skudd

Halvsjeler og andre snubletråder

Så var det de penga da.
Som du flyr etter.
Bigger, bolder, better.
Du er en halvsjel.
Men trøst deg med at du ikke er alene.Egoet ditt står klar med vannflaske og heiarop,
mens du spurter mot neste mål,
neste deal, neste applaus.
Løp, mann.
Løp.For bak deg ligger stillheten
du aldri helt rakk å høre.

Overivrige dørvakter

Noen mennesker er som overivrige dørvakter med for små bukser.De elsker å bestemme hvem som slipper inn,
hvem som må stå ute i regnet.Ikke fordi de har makt, men fordi de endelig får late som de har det. Det er små konger i døråpninger, som tror lista på gjester er livets fasit.Og noen nasjoner er akkurat sånn også. De står der med piggtråd i håret og lover i lomma, og sier det handler om trygghet, om frihet, mens de egentlig bare er redde for å miste kontrollen over alt de aldri har hatt.Stakkars nevrotiske sjeler. Bak skuddsikre vest og høflige fraser, bak lover, grenser og moral – der bor en liten stemme som hikster:får ikke nok,
er ikke nok,
har aldri vært nok.Så de skriker høyere,
strammer grepet,
og tror de forsvarer noe hellig.
Men det eneste de egentlig beskytter,
er sin egen jævla frykt.

Nå

La det falle

Alt som er på overtid av sin velkomst,
alt som er utgått på dato
og ikke lenger tilhører nå-øyeblikket —
la oss gi slipp.Vi tilhører det ikke lenger.
Den gamle verden går bare på repeat,
et hakk i plata av vår egen trygghets­trang.Vi klamrer oss til det kjente,
til det som en gang holdt oss oppe,
men som nå holder oss nede.
Vår safety-fear,
vår uro forkledd som kontroll,
vår trygghet bygget på stress.Gamle paradigmer holder ikke vann lenger.
La strukturene falle.
La det som ble født på motstandens plattform
brytes ned —
slik at noe ekte kan vokse.Gi hjertet ditt frihet.
Stol på det.
Det vet veien,
selv når verden faller.

• Neste skudd

Besteborgelige svin

Noen ganger, ganske ofte egentlig,
kjenner jeg det koke.
Ikke sånn ungdommelig idealistkoking,
men den typen som kommer når du ser nyhetene
og tenker:
“Er det bare jeg som fortsatt har moral på lager?”For nå har staten blitt som en onkel
med altfor dyr klokke
som klapper deg på skulderen og sier
at han forstår vanlige folk
før han setter seg i Teslaen og ringer sin “rådgiver”.Eqinor pøser ut millioner til menn
som snakker om bærekraft
mens de flyr business til Bali
for å diskutere hvordan man kan kutte utslipp.
Og helseforetakene?
De har flere direktører enn jordmødre,
men sier det er “effektivisering”.
Joda.
Færre som føder,
flere som fakturerer.Og midt i alt dette står politiet
og påtalemyndigheten
som små, forvirra vaktbikkjer
som glefser etter en snekker
fordi lista hans var to centimeter for lang.
“Her lukter kriminalitet,” sier de,
mens det stinker korrupsjon
i nabobygget.Men de tør ikke gå dit.
For der sitter sjefen,
og han kjenner en som kjenner en
som sitter i styret i et eller annet selskap
som eier halve Norge.Så de later som alt er greit.
De skriver rapporter.
De nikker.
De får lønnsøkning.
Og vi andre får en forelesning
om tillit.Nei, vet du hva —
de er ikke riddere av rettferdigheten.
De er riddere av rundskriv.
Besteborgelige svin
som tror de er helgener
fordi de ikke søler når de drikker vin.Og jeg?
Jeg sitter her med kaffekoppen
og tenker at om dette er framskritt,
så må noen snart trykke på “angre”.
Her i Nårge - med å ! ??

Den forkledde barmhjertighets
samaritanen

⚠️ Warning ⚠️
Like vond som sleipheten,
er den forkledde barmhjertighetssamaritanen.
Du vet, den som smiler med lepper av nåde
men dømmer med øyne som kirketårn.De som fordømmer skyggene
slik kirken fordømte kjærligheten
mellom to av samme kjønn,
og foraktet alle som ikke mente som dem.Det gamle spøkelset av oss og de,
født av dogmer og menneskeforakt,
marsjerer fortsatt i gatene,
nå bare med bedre lydanlegg
og litt mer moderne klær.De indoktrinerte verden,
slaktet fredelige stammer
og urbefolkninger med korset i hånd
og fred på leppene.
Fullstendig hypnotiserte av en bok,
som om papir og blekk
kunne eie sannheten om alt som lever og puster.Som om du skulle tro på min bok
og legge verden under deg på den måten.
Kalle deg katolikk, protestant, baptist,
Jehovas vitne, eller hva faen du måtte finne på
å gi deg sjøl som merkelapp.Javisst finnes Gud, Jahve, Kilden, Den Ene,
Allaha, Universet –
eller hva pokker du måtte velge å kalle skapelsen.
Men slutt , om ikkr for Guds skyld så for din egen,
med all frykten.Og begynn, i det minste,
å gå for kjærlighet.

Pokkers julemat

Og nå er det sommer.
Kalaskula stråler i takt med sola.
Hva i helsikke skjedde?
Hvor kom airbaggen fra?Når nettene sovner, så får jeg vel bare slippe magen fri.
La den puste — som en gammel venn
som endelig tør å vise hvem han er.Den har tross alt båret på latter, øl, pinnekjøtt og kjærlighet.
På alle de kveldene da jeg sa bare én til —
og mente to.Så står jeg her da, midt i vannet, midt i livet,
og tenker at kanskje dette er lykke:
å ha levd nok til å få en mage
som forteller historier
jeg ikke lenger trenger å unnskylde.

Kroppsdeler og andre feilvurderinger

Av alle kroppsdeler som skaper trøbbel for oss,
vil jeg si det er mange.
Kanskje for mange.Munnen, for eksempel.
Den åpner seg oftere enn den burde.
Og det som kommer ut,
er sjelden visdom.Hendene – ja, de er heller ikke uskyldige.
De har tuklet, pekt, slått og tafset seg gjennom historien.Men jeg tror det er kjønnsorganet.
Penisen, altså.
Der har du synderen.
Kroppens egen stand up-komiker.
Han med for lite blod til både hjerne og moral samtidig.For akkurat nå,
sitter det millioner av gutter og menn
og onanerer til porno som sultne bikkjer,
mens serverne går varme og verden går til helvete.Og sikkert mange jenter også –
som drømmer om drømmemannen,
eller hva pokker de drømmer om.
For så å bli naglet til livet
på helt andre måter enn de trodde.Mulig det er den kosmiske spøken, dette her:
At vi ble utdelt kroppsdeler
uten bruksanvisning.
At evolusjonen lo så den rista da den ga oss dem,
og sa:
«Lykke til, dere små hormonbomber.
Dette blir interessant.»

Fabrikken

Hver jævla dag går jeg til fabrikken.
Det lukter olje, tid og tapte drømmer.
Morgenskift, nattskift, helvetesmaskiner.
Bråket blir som en puls i hodet,
en rytme som minner meg om at jeg lever –
men ikke for hva.34 år har det blitt nå.
Jeg har sett menn forsvinne i støv,
kvinner bli gamle før tida,
og latteren til lærlingene dø ut i lyden av produksjon.Slik blir vi spist levende,
bit for bit, år for år,
til systemet spytter oss ut som tannløse 67-åringer
på jakt etter verdighet i rabattkøen på Kiwi.Og da –
når vi endelig får tid,
har vi kanskje 10–12 år igjen
til å gå sakte,
humpe oss inn i døden,
mens politikerne klapper hverandre på skuldra
og kaller det vekst.

Sommeren 2012

I solsikke-eng

Springer i solsikkeng.
De nikker og ler
som gamle venner
jeg ikke visste jeg hadde.
De smiler til meg
selv på dårlige dager
og minner meg stille:
Det er ikke dagen
men meg
som kan åpne seg mot lyset.

• Neste skudd

ALLTID

Joharis vindu

Vi går alle rundt med et vindu i oss.
Fire ruter.
Fire måter å se – eller ikke se – seg selv på.I den ene ruta står vi nakne og synlige.
Der kjenner folk oss, og vi kjenner oss selv.
Der lever latteren, blikket, håndtrykket.
Det er den trygge ruta.
Men også den minste.Så er det den andre.
Der andre ser oss – men vi ikke ser oss selv.
Der ligger de små uvanene, de gjentatte mønstrene,
de små ironiene i stemmen når vi egentlig mener det motsatte.
Det blinde feltet.
Der vi tror vi er åpne,
men egentlig står med ryggen mot lyset.Så kommer det skjulte.
Der vi har stuet bort alt vi ikke tør vise.
Skammen, lengselen,
den lille stemmen som en gang ble fortalt at den var for mye.
Der sitter hemmelighetene på rekke og rad
og venter på å bli elsket.Og til slutt – det ukjente.
Den mørkeste ruten.
Der sjelen bor før den har fått navn.
Der drømmene blir unnfanget
og skyggene får form.
Der bor den du ennå ikke har møtt i deg selv.Vi går alle med vinduet vårt,
noen med gardinene trukket for,
andre med ruter så rene at lyset slipper tvers gjennom.Og kanskje handler hele livet
bare om å vaske det vinduet litt innimellom.
Slik at vi kan se hverandre,
og oss selv,
litt klarere.

• Neste skudd

Vinter 2015

Gjennom skyene

Stakk fra landet.
Fra kulda.
Fra alle avgiftene, de skjulte skattene,
fasademenneskene med varme hender og kalde blikk.Fra reglene som aldri ble skrevet for oss,
men som likevel styrte oss som trange dresser
på et møte vi ikke ville være på.Stakk fra de sirompa kjerringene i systemene,
fra besteborgeligheten og selvgodheten,
fra den norske bortskjemtheten —
innpakket i høflighet og dårlig kaffe.Jeg stakk.
Til et sted langt unna Norge.
Et sted uten søknadsskjemaer og digital ID.
Et sted hvor sola ikke trenger tillatelse
for å skinne.Og da jeg ramla ned gjennom skyene,
forstod jeg —
jeg hadde ikke kommet til et annet land.
Jeg hadde landet
i et sted som ikke eksisterte.
Enda.

• Neste skudd

Oktober 2023

Akkurat nå

Akkurat nå, ja.
Mens glassene klirrer og latteren løfter seg som damp over byens tak,
sitter noen i en døråpning og tygger stillhet.
En annen holder fast i et pappbeger som om det var et lys.Akkurat nå glir gullbestikk over hvite duker,
mens mørke hender holder en kald blikkboks med sprit.
Akkurat nå står servitører bøyd som prester i et ritual,
mens asfalten under en bro lukter av regn og venting.Og midt i alt dette –
mellom latteren og ekkoet av dem som ikke ble invitert –
treffer våre skygger deg.
De sniker seg inn bak dressjakken din,
blander seg i tonicen din,
ser deg i øynene og hvisker:
Alt henger sammen.

• Neste skudd

Bare så du veit det

Fra de skulpende svabergenes rike,
der undervannskjæra
river opp plastbåten din
eller luksusyachten
du trodde var udødelig,
kommer jeg.Der bølgene og vinden gir deg
ikke bare én på trynet,
men hundre piskeslag av salt og skum.Og trur du at du er noe,
så pakker vi deg sammen
i småbymentalitet og ruskevær.
Vi ruller deg ned i fjæra
og roper:
Ikke kom her og kom her!

Venn

Venn.
Alle trenger en venn.
For uten en venn – hva er du da?
Det blir som dager uten sol,
som biler uten drivstoff,
som latter uten lyd.En venn,
alle skulle hatt en.
Men det er ingen selvfølge
å ha folk som tåler deg,
folk som aksepterer deg,
og blir værende.Mange dør uten en venn.
Mange lever uten en venn.
Men alle trenger en.Og kanskje er det den egentlige kosmiske spøken:
At vi leter etter kjærlighet,
mens alt vi trengte
var en som ble sittende igjen
når lyset gikk.

S

Hund og katt

Har du en hund,
så har du en treåring som aldri blir voksen.
Men har du en katt,
så har du en arbeidsløs 42-åring som sløver konstant i sofaen.

• Neste skudd

Sommeren 1973

Lykkelige gata

Lykkelige gata, du finnes ikke mer.
Det var her vi løp med skrubbsår på knærne
og verdens håp i lommene.Her hvor fortauene luktet sommer, og trærne sto som tålmodige tanter og så på at vi vokste for fort.Nå er alt flislagt og forsynt med QR-koder.
Til og med minnene har fått parkeringsbot.Jeg husker lyden av far som plystret lavt mens han bar handleposene hjem.Mor som ropte fra kjøkkenvinduet, med stemmen som en blanding av omsorg og trussel:
"Kom inn nå — middagen blir kald!"Og jeg, som alltid måtte kaste bare én ball til,
bare én.Lykkelige gata — du var aldri lykkelig, egentlig.
Du var bare ekte.Med skranglete sykler, skjeve postkasser og altfor mange hemmeligheter gjemt under verandaer.Men du lærte meg å tro på noe,
før verden lærte meg å regne på alt.Nå går jeg her igjen, i voksen størrelse
og med sko som ikke knirker.Skyggene er lengre, trærne færre,
men asfalten – den er der.Og jeg kjenner plutselig at den puster,
som om den husker alt jeg har glemt.Kanskje det er sånn:
at noen steder aldri forsvinner,
de bare later som,
for å se om du finner veien tilbake.

• Neste skudd

En gang - mange ganger

Her vil jeg sitte

Her vil jeg sitte.
Til tiden ikke orker mer.Til sola renner baklengs ned i øst,
og verden glemmer å puste.Til tankene mine – de korte og de lange –
løses opp som salt i vinden,
og alt jeg trodde jeg var,
driver stille ut i horisonten.Til havet går tomt.
Som meg.
Og blir til ingenting.Som regner ned — over jorda.
For å begynne igjen.

• Neste skudd

Som elver som finner havet

Møt meg der.En stille morgen.
Etter at morgentåka har falt til dugg
og regner over vannet som små hemmeligheter.Møt meg der.Før sola har kjempet sin kamp mot skyene
og himmelen farges blå som et løfte.
Møt meg der.
Før vi oppdager horisonten i det fjerne
og ser hvor veien egentlig går.Møt meg der.I lengsler og håp.
I latter og gråt.
Gjennom tid og rom.
Slik møtes vi, menneske.
Ikke som fremmede,
men som elver som finner havet.

Hvor skal du gå, min venn?

Hvor skal du gå?
Nord, sør, øst eller vest—
alle himmelretninger later som de vet
hvor du bør være,
men de vet ingenting, egentlig.Hva skal du gjøre?
Det spørsmålet jager deg som en streng gym­lærer
med dårlig humør,
men la ham løpe alene en stund.Hva om du bare blir stående, min venn—
midt i dette stille ingenting
som egentlig er allting
i forkledning.Bare stå.Vær litt upraktisk.
Litt uproduktiv.
Litt ustrategisk.For i stillheten
dukker det opp en slags hemmelig dør
du aldri finner når du leter,
bare når du slutter å prøve.
Vær.
Og du vil se.

Sommeren 2021

Venter

Kanskje står noen i et vindu hele livet.
Speider ut over gaten som aldri svarer.
Er det håp som holder dem der,
eller bare en gammel vane av å se?Hva venter de på, hvem venter de på?
Et brev som aldri blir sendt?
Et steg som aldri tas?
Et ansikt som aldri dukker opp rundt hjørnet?Gå og skap selv.
Hopp ut av vinduet,
inn i verden, inn i kulden.
Eller inviter noen inn.
Fyll rommet med pust, med latter, med liv.
For et vindu elller en dør
er bare et hull i veggen
om ingen beveger seg gjennom det.

• Neste skudd

1970 tallet

Barndomsminner

Når jeg var barn klatret vi i trær og på gjerder,
som om grenene var våre egne trapper til himmelen
og gjerdestolpene var utkikkstårn mot resten av verden.Om vinteren hadde vi støvler uten mønster.
Vi hang etter by-bussen
uten hjelm, uten vett –
men med en frihet ingen kan laste ned i dag.Vi lekte ute til sola gikk ned og myggen overtok.
Ringte på dørene til hverandre,
uten å vite hva vi skulle si om noen faktisk åpnet.
Boksen gikk, ballen spratt,
og pekka med femøringer var like viktig
som fotball-VM er for voksne i dag.Ingen mobiltelefoner.
Ingen varsler, ingen skjerm som sugde oss inn.
Vi hadde bare hverandre,
og en verden som fremdeles luktet av jord og asfalt
og en fremtid vi ikke visste at skulle bli så forbanna digital.Mobiltelefoner fantes jo ikke.
Det gjør vi snart ikke heller.
Bare minnene våre klatrer videre,
på gjerder som for lengst har rustet,
og trær som er felt til fordel for parkeringsplasser
Når jeg var barn.

• Neste skudd

Sommeren 2018

Min hund-Læremesteren

Min hund er ikke min hund.
Han er en skapelse ved min side,
en myk geografi av pelskledde dager,
en gammel vis sjel i ny kropp.Vi deler tilfeldighetenes timeplan,
to fremmede som fant hverandre,
som to kart over samme land —
tilfeldig, likevel ikke.Han bærer sin egen aktelse;
ingen andres speil trenger han.Han lærer meg stille ritualer:
hvordan være nær uten å eie,
hvordan ta imot verden med våkne øyne.Når jeg faller, reiser han meg med pusten sin;
når natten tynger, ligger han som lys.Læremesteren med halen som kompass —
jeg følger, og blir mindre alene.

• Neste skudd

Indoktrinering

De kalte det utdannelse
men det var et bur.De sa det var læring
men det var repetisjon.Jeg lærte å tenke
innenfor linjene
som andre hadde tegnet
før jeg kunne holde en blyant.Det jeg trodde var kunnskap
var en uniform.Det jeg bar som stolthet
var egentlig lenker.Resten av livet
har jeg brukt på å bryte dem,
en etter en,
til jeg stod naken tilbake –
fri,
men med arr i pannen
fra veggene jeg måtte knuse.Og først da,
da støvet la seg
og jeg pustet for meg selv,
skjønte jeg at utdannelse
ikke er å gjenta,
men å skape.Å våge å tegne nye linjer
med egne hender

Nå

Vasse på grunna ?

Grunne mennesker flyter lett,
de har ikke kjent trykket der nede,
der hvor stillheten presser seg inn i sjela
som en gammel sorg uten navn.De snakker om livet
som om det var en strandpromenade i juli,
mens vi andre står til knes i mørket
og puster med hjertet
Ikke med hjernen.Hva faen vet de om lidelse?
Om å miste alt –
ikke bare folk og ting,
men seg selv,
bit for bit.De vasser på grunna,
lager små bølger av meninger og fasadeglans,
mens hjertet deres ligger i bobleplast,
klart for retur om noe skulle gå galt.Men dypet –
det venter.Det gjør alltid det.Og når vannet en dag stiger over hodet,
vil de lære at kjærlighet og tap
er samme hav,
bare forskjellig tidevann.Da vil de forstå.At plast ikke flyter evig.
At selv overflaten har en pris.
Og at ingen slipper unna
det stille mørket
der sjelen lærer å svømme.

• Neste skudd

Berøringsangst

De står i hvite frakker
som om stoffet alene kunne vaske bort tvilen.De taler med tall,
statistikk som bandasje,
prognoser som plaster –
men aldri, aldri berører de såret.Berøringsangst.Det er enklere å late som intet brenner,
enn å kjenne lukten av røyk i sitt eget hus.En kampanje ble satt i gang,
som en marsj mot trygghet –
men bak fanene vokser skygger
og stillheten fylles av bivirkninger.Likevel roper de:
«Konspirasjon!
Det er dere som er syke!»Og mens ordet kastes som skjold,
blør menneskekropper i taushet.
Prislappen er allerede skrevet i blod,
økonomi, liv, tillit –
og hva som står igjen når sannheten
en dag siver gjennom sprekkene
som vann i en gammel mur,
kan ingen si.Berøringsangst.De frykter sannheten mer enn løgnen,
og derfor er den dødeligste sykdommen
ikke bivirkningen –
men stillheten.

Sommeren 2025

Ut av Stockholm syndromet

Mange av mine ord
vil aldri gli komfortabelt inn i dine historier.Se dem heller som gjester
som banker på døra di,
uten å be om lov,
men med et stille håp om å bli hørt.Kanskje merker du da
at skoene du alltid har gått i
ikke passer lenger.
At noe gnager.
At noe ukjent banker på.Kanskje er det trangt,
kanskje rekonstruerer det seg selv.
Hva som har vært – har vært.Noe var deformert,
og kanskje er det nettopp nå
det skifter.I mine historier.
I dine.
I min programmering.
I din.Det er jorda som gjør det.
Jorda som frigjør energi,
ikke for å holde fast,
men for å slippe frem det nye.Du er den som skaper nå.
Du er den nye virkeligheten.

• Neste skudd

Vinter 2023

Glansbilde på glattisen

Livet ditt har blitt en sirkel av deg selv, mann.
Du går i ring, som en gyldig parkeringsbillett,
utgått på dato men fortsatt i frontruta.Du er en parodi på et glansbilde
du en gang trodde på.
Et bilde av deg selv i perfekt belysning,
uten skygger, uten svette,
bare et halvt smil og et dyrt ur.Du har penger på bok,
men ingen som ringer.
Du ser bra ut,
men ingen ser deg.Du reiser til de rette stedene,
men du er fortsatt på feil planet.
Alt er pimpa opp besteborgelighet,
duftlys og dansk design,
og på veggen henger et fotografi
av livet du aldri rakk å leve.Korrekt som bare det.
Så korrekt at selv følelsene dine
har fått time hos regnskapsføreren.Du er glatt som såpe,
og pass deg nå —
for tråkker du på den,
går du rett på trynet,
og kanskje, bare kanskje,
lander du i deg selv igjen.

• Neste skudd

Veien

Hvor lang, eller hvor kort blir veien?
Hvem teller dagene, månedene, årene –
de som snurrer raskere og raskere
i rammen vi kaller tid.Bare Skaperverket vet.Hvor går veien?
Og hvem går vi sammen med?
Spørsmålene er steiner i grøftekanten,
vi sparker dem foran oss uten å ane
hvilke svar de gjemmer.Alt jeg vet er at det vil regne,
at snøen vil dekke oss,
at vinden vil bite,
og kulden sette seg i knoklene.Men også –
at vi vil smile,
at latteren vil sprenge mørket,
og at solskinnet igjen vil
skrive veien foran oss.

Camden

Min bakgård når Norge sitter fast som et fiskebein i halsen.
Jeg søker tilflukt her,
blant lukten av lær, røkelse, regn og kebab,
blant latteren fra fremmede som ikke kjenner meg,
men nikker som om de gjør det.Lenge nok til at jeg rusler innom Hampton Heat,
lar meg smelte i rytmen og minnes
fjorder, snø og stillhet.Såpass lenge at jeg begynner å lengte hjem,
til alt jeg sa jeg måtte vekk fra.
Og da vet jeg —
det er på tide å reise igjen.

Duene

Hvorfor er det bare de gamle
og de fattige
som mater duene?De sitter der,
med poser fulle av smuler
fra gårsdagens brød,
og deler ut himmel
i bittesmå biter.Vi andre henger opp nek til jul,
og klapper oss selv på skulderen
som om vi hadde reddet verden
med en håndfull korn.Men barmhjertighet
er ikke pynt i vinduet,
det er skjelvende hender
som deler det siste stykket
med fugler som ikke takker.Vi er blitt så fattige
at penger er alt vi har,
mens de gamle og de glemte
eier ennå den rikdommen
vi lengter etter,
men har gjemt bort.Så lær meg, bror,
det jeg hadde glemt:
at hjertet slår sterkere
når det gir bort
det det selv trenger mest.Og duene vet det,
der de letter,
og lar oss stå igjen
med tomme hender
og fulle øyne.

Herfra og ut

La historien ende

Når du tilgir,
går du over terskelen –
inn i fremtiden.
Når du ikke kan,
blir du stående på dørstokken
med nøkkelen i hånda
og blikket vendt bakover.Kjærligheten du ikke slipper inn,
er smerten du tviholder på.
Liv etter liv,
runde etter runde,
som en gammel vinyl som hopper
på samme jævlige strofe.Kommer du ikke over minnet,
følelsen,
den smaken av det som var –
da bor du fortsatt
i fortiden, min venn.
Da danser du med karmahjulet,
rundt og rundt,
til musikken tar slutt.Så tilgi.
Ikke for deres skyld,
men for din egen fred.
For fremtiden venter ikke –
den skapes idet du
lar historien ende.

• Neste skudd

Regn

Det er ikke regn.
Det er friskhet som drypper fra oven,
som om himmelen selv ville vaske ansiktet mitt.Det er ikke grått vær.
Det er bare en pensel
som stryker dagen i dusere toner,
et dempet akvarellbilde
malt rett foran øynene mine.Og jeg ser det nå –
når jeg endrer hvordan jeg ser,
så endrer alt seg.Været.
Dagen.Og et sted, stille og umerkelig –
meg selv.

Høst 2025

Ensomhetens gave

Å vandre i smale gater
når høsten skjelver mot vinter
er å bli en del av en eldgammel bønn.Sesongene skifter
som programmer vi er skrevet inn i,
linjer av kode under huden.Kroppen svarer.Tidens slipestein maler,
uten egentlig å finnes.Og jeg står her,
kjenner en ømhet uten grenser,
midt i de brolagte smugene.Jeg er ikke alene.
Men likevel
er ensomheten en gave.Disse gatene,
der mine skritt har vært,
bærer meg.

• Neste skudd

The never ending story

Kjøp deg en direktør eller ledergruppe - Maktens marionetter

Når du vil ha mer, mer og atter mer,
må du ha noen til å holde resten på plass.
Noen som nikker, som signerer,
som sier «vi må forstå markedet».Du betaler dem akkurat nok
til at de slutter å føle urett.
Du gir dem et kontor med utsikt,
og et språk som skjuler tyveri
bak ord som strategi, justering og bærekraft.Og der sitter de,
pengenfondene, eierne, direktørene —
som moderne konger i dress.
De passer på sine innerste,
for de vet at lojalitet ikke vokser på trær,
den kjøpes.De holder andre nede,
ikke med lenker,
men med systemer og stillingsbeskrivelser.
De trenger ikke skytevåpen —
de har budsjetter.Og mens jordmødre løper mellom liv og død,
sitter konsulenter og måler hvor mye
en pustepause koster.
Mens snekkere bygger tak over andres hoder,
får de selv regninger som lekker.Så ja — det er enkelt,
og nettopp derfor så jævlig.For i denne verden
er det ikke de verste som tar,
det er de som smiler mens de gjør det,
og kaller det ansvar.Og en dag,
når alt dette raser sammen,
vil ingen kunne si
at de ikke så det komme.

• Neste skudd

Herfra og ut

Med passjon

Med en passjon som ikke eier skam
vil jeg elske, leve, eksistere.Jeg vil falle uten å holde fast,
reise meg uten å late som.Jeg vil kjenne vinden som en gammel venn,
og la hjertet mitt
snuble over seg selvbare fordi det fortsatt banker

• Neste skudd

Når alt kommer til alt

Når alt kommer til alt
er relasjoner det viktigste.Venner.
Familie.
De nære ting.Allikevel glemmer så mange dette.
De ser ikke smilet til et barn.
Eller hånden som berører.De stresser.
De kaver.
For hva?Forutsetningene for lykke ligger ikke bare i oss selv,
men også i samfunnet vi puster i.Hva måles vi på?
Størrelsen på bankkontoen?
Tittelen på visittkortet?
Klassen vi tror vi tilhører?Og hvor tilfredse er vi egentlig i Norge?Jeg mener ikke fasadetilfredse,
men inn til margen tilfredse.Helt ned i ryggmargen der smil blir ekte,
og stillheten mellom to mennesker
ikke er tom, men hel.

På tryne i Nårge

Vel vitende om at folk sensurerer alt de ikke orker å høre.
Egoet er bygd slik.
Det er din ridder i rustning, din beskytter mot alt som er for sant.
Uten det hadde du blitt spist levende på denne jorda.Så ja — selvbedraget er en venn.
Og fiende.
Det lar deg sove om natta,
men stjeler lyset før du våkner.Vitenskap og faenskap.
Tankespinn og tro.
Men du — du er lys.
Du er elektrisk.
Ikke glem det da.

Høst 2012

Tunneler

De har vært mine korridorer, mine huler, mine fluktveier.Jeg har gått inn i dem med håp, og jeg har krøpet ut av dem med frykt.Tankene mine er også tunneler.
Noen fører til lys,
andre til mørke,
og jeg har famlet begge veier.Sort og hvitt.
Frykt og kjærlighet.Som to tog som aldri helt finner samme spor.Men kanskje er det ikke tunnelen som er problemet,
men blikket mitt.At jeg kan velge å slippe taket i skinnene,
og tre ut i det åpne landskapet.Der lyset ikke venter på enden,
men finnes i hvert eneste steg.

• Neste skudd

Hva er kilden?

Før du velger å følge noen –
før du dilter etter ideologier,
påstander, verdier, meninger
og kulturbærere med selvsikker mine –
vit at innenfor alt eksisterer bias.Verden er full av perspektiver,
men også full av dogmer forkledd som sannhet.Vær enig. Vær uenig.
Vær likegyldig, skeptisk,
for, mot – hva pokker du vil.Men se på hyrdene.Se hvordan de leder flokken.
Og spør deg selv:
hvilke kilder suger de sin ledelse fra?
Er det kjærlighet – eller kontroll?
Grådighet eller generøsitet ?Er det frihet – eller frykt?

Høst 2020

Trappetrinn

Et sted i trappa blir vi født.
Noen på toppen, andre på bunnen.
Eller et sted midt imellom.
I øverste eller nederste sjikt,
der livet deler ut sine tilfeldigheter.
Noen rager høyt på penger og lavt på verdier.
Andre det motsatte.Men det eneste livet lover oss,
er trinn.
Trappetrinn.
Opp eller ned.Og det vondeste er ikke trinnene vi går.
Men de vi burde ha gått. De som ler
til meg som gamle venner
jeg ikke visste jeg hadde.De smiler til meg
selv på dårlige dager
og minner meg stille på at:
det er ikke dagen -
men meg
som kan åpne seg mot lyset.

• Neste skudd

Høst 2025

Da taper sykkelen

Av alle framkomstmidler
velger jeg meg sykkelen.Jeg har prøvd det meste,
fra sparkesykkel til skateboard,
fra scooter til motorsykkel.Diesel, bensin, elektrisitet.
Jaguarer og Porscher,
amerikanske muskelbiler,
tyske presisjonsmaskiner.Doninger på fire hjul,
med motorlyd som lover evigheten.Men ingenting slår sykkelen.Ingenting slår å rulle langs kaia i Larvik
på vei til kontoret
en tidlig morgen
når sjøen puster ut tåke
og verden enda ikke helt har våknet.Bortsett fra når det regner.
Eller snør.Da taper sykkelen.
Ikke til været –
men til mitt eget forbannede
behov
for komfor.

• Neste skudd

En gang

En gang ville jeg opp i det høye tårnet.
Se byen, se verden.Jeg var ung, og jeg trodde at livet var en endeløs dans,
at gatene aldri skulle stanse å spille musikken sin.Jeg svevde, over torgene, over brosteinene,
som duene når de letter,
urolige og frie i samme vingeslag.Nå står jeg her.
Jeg ser de samme duene lande ved føttene mine.
De hakker i støvet, i smulene jeg kaster.Og jeg vet –
det er ikke lenger jeg som flyr.Det er jeg som mater duene.

Vår 2019

Stakkars de sanseløse

Stakkars de sanseløse,
de som ikke lar seg røre av et drypp regn mot ruta,
av et barns latter i en bakgård,
av en hund som ser på deg med øyne som rommer universet.De som har byttet ut stillheten med støy,
som teller fakta men mister sannhet,
som skjuler seg bak masker
så blanke at de ikke lenger husker sitt eget ansikt.De polerte,
som sklir på overflatene av seg selv,
som aldri faller, aldri snubler, aldri kjenner jord.De er som plast, som såpe,
glatte og formbare,
men uten varme.Roboter i menneskedrakt.Stakkars arme mennesker.
De tror de lever –
men de har aldri våget å være levende.

• Neste skudd

En hyllest til et bysbarn

Du lærte oss å høre de stemmene
som aldri fikk mikrofon.De som satt på trappa bak bensinstasjonen
med lommer fulle av tomme løfter
og øyne som hadde sett for mye.Du åpnet dører — 23-salen, et språk,
en rett til å være hard og menneskelig.Med «Hvite niggere» skrapte du av fasaden,
ga oss ordene for det vi følte
men ikke fant mot til å si.Ditt pennestrøk var plaster og neonlys,
rått, varmt, uten pynt — like fullt barmhjertig.Du skrev utenforskap inn i hjemmets språk,
opprør som nødvendighet, ærlighet som redning.Takk for at du viste oss at språket kan bære liv.
Hvil i ordets ro — byen bærer ditt ekko.Siste punktum? Ikke satt.
Ingvar Ambjørnsen ( 1956-2025)

Høst 2023

Frihet

Frihet er ikke et smutthull,
ikke et fravær,
ikke en rømningsvei fra alt som kveler.Frihet er ikke å løpe bort fra frykt,
for frykt er bare en lenke du selv holder fast i.Frihet er en åpning,
et rom du går inn i uten nøkkel,
uten vakt,
uten dommer.Frihet er frihet til –
til å være deg selv,
uten å måtte pynte på sannheten,
uten å skjule din svakhet,
uten å jage etter kontrollen som aldri lar seg fange.Frihet er når du slipper dommen,
når du legger ned våpenet av bedømmelse,
både mot deg selv og mot andre.Skal du være fri,
må du overgi din ufrihet,
bære den til dørstokken
og gi den fra deg –
ikke til en Gud,
ikke til en stat,
men til friheten selv.Og friheten –
den tar imot deg
med åpne hender.

• Neste skudd

Hjem hadde flyttet

En gang var telefonen bundet til en ledning.Veggen holdt den fast som en hemmelighet du måtte bøye deg inn til.Televerket trykket sitt stempel på metallet,
og stemmene bar over kobbertråder som nervene i en by.Noen gikk inn i den glasskuben,
løftet røret, lyttet til summingen –
den lille tonen som fortalte at verden fortsatt fantes.
De tastet tallene med fingre som skalv av frost og uro.Så kom stemmen.
Så kom stillheten.
Og midt imellom, en erkjennelse:
at hjem ikke alltid er et sted som svarer,
men et sted som allerede har forandret seg.Hjem hadde flyttet,
og røret ble tungt som en sorg i hånden.

Sommer 2013

Streker

Det finnes egentlig ingen nasjoner.Bare streker, tegnet med hard hånd på papirkart,av konger som drømte om evighet,av generaler som drømte om seire,av kolonimakter som drømte om rikdom,av presidenter som drømte om kontroll.Men strekene er bare ideer.Linjer som har stengt oss inne
og stengt andre ute.Forstår vi ikke at grensene er illusjoner,
vil vi heller ikke forstå dette:
at uten forståelsen –finnes det kanskje til slutt
ikke mennesker igjen å trekke streker rundt

Herfra og ut

R.I.P.

Til siste åndetak vil jeg bære dere —dere som forsvant for fort,
så tidlig, så brutalt, så hardt.Dere har blitt innvendig lys i meg,
en rytme jeg ikke kan gå fra.Mitt liv er nå også deres:
hver morgen jeg orker meg opp,
er et løfte om at dere fortsatt finnes her.Når verden blåser inn mot meg, smiler jeg gjennom tårer.Jeg løfter blikket mot horisonten, går under stjernene,
et sandkorn på jord som blåser i vinden —
alltid liten, alltid til stede.Evig takknemlig for det som var, og for det som er.I nattens stille stund hvisker jeg navnet deres,
og verden svarer med et svakt, varmt lys.

Vinter 2019

Vi handelsreisende

Hva reiser vi til,
eller bort fra?
Vi med drømmer og budsjetter
og ting å oppnå,
vi som later som stress er bevegelse
og at bevegelse er mening.Vi reiser til møter
og flyplassbarer,
til hoteller med tepper som aldri blir helt rene
og frokostbuffeer som smaker av fravær.
Vi reiser fra stillheten,
fra blikket i speilet om morgenen
som spør:
er dette virkelig alt du er?Vi pakker sammen oss selv
i små, godkjente formater,
og sjekker inn med et smil
som ikke alltid når helt frem.
Vi sier vi gjør det for noen,
for kundene, for kollegaene,
for fremtiden —
men kanskje,
om vi skal være ærlige,
gjør vi det mest for å slippe
å kjenne hvor stille det har blitt
inni oss.Og når vi kommer hjem,
står kofferten som et lite vitne
i gangen,
sliten av alle avreisene,
taus om alle ankomstene.
Den vet hvor vi har vært,
men ikke hvorfor.

• Neste skudd

Sommer 2025

Soloppgang i svart og hvitt

Takk.
For at du ser meg,
ikke bare ser på meg.
For at du ikke rydder i meg,
men lar meg være ustrøket og ekte.Du –
en soloppgang i svart og hvitt,
en hånd som holder
uten å kreve grep tilbake.Vi står her,
to silhuetter på livets rekkverk,
snakker om ingenting og alt
mens lyset prøver å finne veien gjennom oss.Jeg vet ikke om vi reiser til,
eller fra,
men akkurat her –
mellom dine øyne og min stillhet –
er det som om verden holder pusten.Du er kjærlighet i praksis,
ikke i teori.
Du er sol på en dag
jeg trodde var ferdig.Så takk.
For kontakten.
For samtalene.
For at du minner meg om
at det går an
å skinne stille.

• Neste skudd

Sommeren 2017

En sommer er over

En sommer er over
den kom og forsvant
like fort som et kyss
på en togperrong
der toget allerede rullet ut
av livet ditt.Like fort som et glass vann
du drakk i varmen
og glemte å sette tilbake
på bordet.
Like fort som en latter
du hørte i mørket
og aldri helt visste
hvor kom fra.
Og like fort som et løfte
du ga deg selv
om å gripe alt
og endte med å holde ingenting.Sommeren er over.Den har gjemt seg
i sandkorn under stolen din
og i en sky
som driver sørover.Og du står igjen
med en skygge
av sol på huden
og vissheten om
at neste sommer
er både evig langt unna
og rett rundt hjørnet.

• Neste skudd

Sommer 2010

Hvis jeg var en fugl

Hvis jeg var en fugl,
en sånn med vinger og fjær,
så ville jeg letet i skyene
etter mamma og pappa.Jeg ville spurt vinden
om den hadde sett dem,
og havet om det visste
hvor de fløy sist.Men jeg er ikke en fugl.
Jeg har bare jord under føttene
og stillhet i hendene.De har fløyet.Men en dag,
kanskje en dag,
vil du se oss —
mamma, pappa og jeg —
fly sammen over himmelhvelvingen.

• Neste skudd

Vinter 2008

Suser avsted

Suser avgårde, avsted.
Strandet på en øde øy,
et sted jeg bare tror
ligger utenfor Rotterdam.Jeg tror jeg rekker nattoget.
Jeg tror jeg rekker rulletrappa.
Jeg tror jeg rekker flyet.Jeg tror så mye, hele tiden,
og mens jeg tror
løper klokka fra meg
som en venn jeg aldri helt
fikk tatt igjen.Så står jeg der.
Med pusten i lomma
og håpet på gløtt.Tror jeg kanskje,
men bare kanskje,
rekker livet.

• Neste skudd

Sommer 2000

Respect, sister.
You never was my braintwister.

Du trådte inn barføtt —
i mitt livs nakne rom,
og våget å være åpen som et sår.Få går slik; få kler seg nakne
og byr på det som gjør vondt.
Du gikk gjennom motstandens lag,
og ektheten din skar — som en kniv —
rett inn i hjertet mitt.Men så bar du det videre:
sårbarheten som styrke,
verdigheten som rustning,
stoltheten som et stille ja.Respect, sister.
You never was my braintwister.

• Neste skudd

Sommer 2010

Hyllest til Vold og trikken

I hjertet av byen lever Vox-et til trikken, trikkens stemme —
et øye på skinner, en rytme som slår med brosteinen.Jan Erik Vold hører dens sang før morgenlyset —
den rusker i sjelen når hjulene kysser asfalt,
og trikkeskinner skinner som minner om barndom.Det er noe beroligende med den.
At den snirkler seg mellom husenes skygger,
mellom portrom og lyskastere,
med metall og elektrisitet som vennskap mellom linjer.Vold tegner den i språk — i “Trikkeskinnediktet” lar han oss høre språket av hjul og skinne,
om barndsomme steg over snø og stein,
om femøringer som glir,
om læreren, om vårens blå menn som skyfler skinnene rene.
StudienettSå står jeg her og tenker:
skulle ønske Larvik hadde hatt i det minste en trikk —
om ikke for nytte, så for atmosfæren.For lyden av kling og klang i gatene
for friheten i bevegelsen gjennom tette smug og åpne torg
for dansen mellom linjer, byen som pustes til liv.Vold viser oss at trikken ikke bare er transport —
den er tidsånd, refleksjon, et hjerte som slår langs skinnegangen.Jeg takker deg, Vold, for at du lot trikken bli så mye mer
enn maskin — men et symbol, en stemme, en poesi
som snakker i hjertet av byen

• Neste skudd

Sommer 2017

Ego, amigo. Ego

Når du setter deg selv i andres sko, bare for å styre skrittene deres – da er du egentlig i ego.Når du jager etter mer, alltid mer, er du fortsatt i ego.Ego er en markedsplass, en basar av lav vibrasjon.Der vi handler og bytter – energi mot motstand.Men vannet gjør oss til latter.Det ruller ikke opp et budsjett for neste foss.Det spør ikke om lov til å strømme.
Det flyter, fordi det ikke vet hvordan man gjør annet.Så hør, min venn:
Vår virkelige oppgave er ikke å presse, ikke å stritte imot,
men å smelte, gi etter,
la motstanden oppløses som salt i elva

• Neste skudd

Høst 2025

Valg

Skal jeg gå på rødt eller grønt lys?
Som om livet kan farges i to enkle bokser.
Skal jeg adlyde regler – de synlige, de usynlige, de ingen tør å stille spørsmål ved?Blir jeg meid ned, eller får jeg bot?
Samfunnet har bestemt –
av politikere som ble valgt,
av mennesker som selv aldri visste helt hva de valgte.
Av krefter som vil ha oss til å tilpasse oss
brettekanter og regler,
fordi de mener det er til vårt eget beste.Men hvem bestemmer egentlig?
Staten? Eller enkeltmennesket?Og hva når jeg ikke stoler på noen av dem?
Ikke staten. Ikke menneskene.
Og dermed – i ytterste konsekvens –ikke på meg selv.

• Neste skudd

Høst 2015

De moderne fangene

Galskap er ikke å rope til månen
eller danse naken på et jorde.
Nei – galskap er å sitte
på en seks kvadratmeters kontorcelle
i førti år
stirrende inn i en skjerm
som aldri stirrer tilbake.De moderne fangene.
Idiotene i dress og hvite tenner.
Eller bluse og skjørt.
Alltid smilende,
alltid velduftende,
mens sjelen surner bak tastaturet.De nikker.
De noterer.
De venter på fredag.
På pensjon.
På døden som endelig
frigjør dem fra Excel.Galskap, sier jeg,
er ikke å miste forstanden –
men å aldri våge den.

• Neste skudd

Vinter 2009

Pengehorene

Horer og pengehorer
er søstre og brødre i samme dans,
uten forpliktelser,
uten bånd,
bare kjøp og salg av hud, av tid,
av sjel.De mannlige pengehorene
kjøper horer
fordi de kjenner igjen seg selv i blikket,
i tomheten bak lysten,
i byttet som blir gjort til handel.De bærer drømmen om rikdom
som en parasitt i blodet,
en gammel sang
fra et døende paradigme.Deres valuta er komfort,
deres gud er tilfredsstillelse.Men bak lommene,
bak dressen,
bak de blanke skjermene –
ingen verdier,
ingen spor av menneske.Bare en advarsel:
Se opp.For de finnes overalt,
i hierarkienes mørke hjørner,
som nyttige idioter
for maktens sirkus.

• Neste skudd

Når tia er moden

Livets tre

På slutten av stien
står livets tre og venter.
Det har alltid stått der,
men du ser det først nå,
når du er ferdig med å lete.Der får du se livet ditt i revy,
ikke på lerret,
men i følelsene du delte.
Du kjenner hver tåre du fikk til å falle,
hver glede du tente,
hver stillhet du lot være stillhet.Du ser hva du skapte,
hvordan du bidro,
hvordan alt du gjorde
var små ringer i det samme vannet.Og da –
da forstår du.
Ikke med hodet,
men med hele deg.
Bortenfor det denne simuleringen
kunne lære deg.Du ser virkelig liv,
min venn.
Før du reiser videre.

• Neste skudd

Høst 2025

Så mye vakkert

Det er så mye vakkert nå.
Jeg vet ikke helt når det begynte —
kanskje da jeg sluttet å lete etter det.Det ligger i lyset som ikke maser,
i den skrukkete hånda som betaler med mynter,
i kaffen som smaker som den alltid har gjort,
selv om alt annet har forandret seg.Jeg ser skjønnheten i rynkene til en ukjent,
i en gammel sykkel lenket til håp,
i en katt som later som den ikke bryr seg
men egentlig gjør det.Selv regnet, det slitne,
som alltid tror det må unnskylde seg,
har blitt vakkert.Jeg ser det nå –
hvordan verden aldri sluttet å prøve,
mens jeg var opptatt med å forstå den.Alt er vakkert,
og ingenting forsøker å være det.
Det bare er.
Som et sukk fra Gud
med jord under neglene.

• Neste skudd

Høst 2022

Stammen

Stammen er eldre nå.
Ikke gammel, ikke vissen,
men eldet som vin, eller som et arr man har sluttet å skjule.Det som engang sitret av liv,
som et ungt frø med hovmodige planer.Planer om å bryte gjennom jordskorpa,
stå rakere enn naboene,
har nå sett tusenvis av soler og måner
gå av og på som utålmodige scenearbeidere.Jeg har stått her under stjernene,
hudløs som en sannhet du helst ikke vil høre.
Barken min er slipt av vinden,
av årstidene, av regn som aldri spurte først,
av mennesker som lente seg tungt mot meg
og gikk videre uten takk.Og likevel strekker jeg meg,
ja, jeg strekker meg mot det evige lyset.For det er jo det vi gjør, er det ikke?Vi bøyer oss, vi sprekker opp,
vi eldes og vi rister,
men vi gir oss ikke helt.

• Neste skudd

Vår- engang

Og der, i mellomrommet

En gang satt jeg på broa,
og trodde det kunne være troll under den.
Ikke fordi jeg så dem,
men fordi noen en gang hadde lest meg et eventyr
om bukkene Bruse –
de som skulle til seters for å gjøre seg fete.Jeg lente meg ut,
ned i skyggene under plankene,
og lot frykten gli inn i barndommen min
som en usynlig venn.En gang satt jeg ved et vindu
og speidet ut mot gaten,
som om latteren og lekene kunne komme tilbake
hvis jeg bare stirret lenge nok.Jeg håpet å fange dem –
barndommens glade dager,
de som løper fortere enn vi voksne
noen gang klarer å følge.Og der, i mellomrommet
mellom eventyrene vi ble fortalt
og sannheten vi aldri helt finner,
sitter jeg fremdeles –
på broa,
ved vinduet,
i minnets grenseland.

• Neste skudd

Høst 2017

Libero arbitrio

Vi har libero arbitrio.
Fri vilje, sier de.
Men hva slags vilje er det vi har lært?Vi er oppdratt til å complie.
Adlyde.Følge regler som om de var naturlover.Vi er lært å være slaver.
Så vi tror ikke lenger på fri vilje.
Vi er velstuderte.
Men alltid innenfor rammer.Vi har input.
Vi er velprogrammerte.Og likevel står vi der
og innbiller oss at vi tenker selv.
Men vi er mestere i selvbedrag.Vi setter gullrammer rundt lenkene våre
og kaller det frihet.Vi nikker i takt til marsjen
og kaller det valg.Libero arbitrio.
Fri vilje.Kanskje den eneste virkelige viljen
er å rive av seg programmeringen –
og stå naken igjen.

• Neste skudd

November 2008

Inn i novemberkvelden

Inn i novemberkvelden
før nymåne,
når mørket ennå
ikke har bestemt seg for å bli.Langt borte fra byens larm
der lyset aldri slukkes helt,
står et lite hus
og holder pusten.Et dyr,
et lite hus,
og trær som strekker seg
som om de vil lytte til stjernene.Hva mer er det å ønske seg
enn stillhet som svarer
når du spør om veien hjem.

Akkurat nå - ett sted

Om verden sprekker

Ja visst — pokker, verden sprekker.
Det blåser, regner, alt er hardt og tett.Den gamle stemmen inni deg gnager, biter,
en styggen på ryggen som aldri blir mett.Ja visst faen - Du er din egen verste dommer,
din egen værste venn i forklede klær. Føler deg fortapt.Men lær ham navnene, stol på kroppen,
la ham få luft —
så blir han rarere
enn farlig. Pust.Ta ham i hånden, ikke slå ham ned.
Si: vi er to. Vi går videre sammen.
Se: sola stiger over en ny morgengry,
og i lyset stanser styggen fra å være ett ensomt offer.Du kan. Reis deg menneske. Hold din hånd.
Livet venter fortsatt på deg,
selv om håpet kjennes uvirkelig nå
— løft blikket,
se deg selv i et større lys,
for du vil oppdage,
jeg lover deg: lev.

Høst 2023

Aktivt utenforskap

Jeg valgte kanten,
ikke midten.Der lukten av flokk
siver ut som svette
fra en gymsal ingen lufter.Jeg valgte stillheten,
ikke jubelen.For jeg vet at samarbeid
blir vakkert først
når det ikke trenger
en klubbjakke
eller en vedtektsparagraf.Så jeg står utenfor,ikke som en kald skulder,
men som en åpen hånd
til den som en dag
vil finne ut
at fellesskapet er større
enn forsamlingen.Jeg er alene,
men aldri ensom.
Solidarisk –
på avstand.

• Neste skudd

Sommer 2009

Svaler

Har du noen gang sett svaler fly i flokk?En bølge av vinger,
en rytme ingen dirigent har skrevet ned.Alle i sin boble,
alle i sin egen lille verden,
og likevel –
en bevegelse som ett.Vi også bærer det i oss,
dette uutnyttede mirakelet,
å være mange
og samtidig én.En dag,
en vakker dag,
skal vi finne tilbake til det.I mellomtiden
står jeg her,
og ser svalene fly.

Engang

Til mitt tidligere selv

Til mitt tidligere selv –
du som gikk med lomma full av halvspiste drømmer
og trodde du måtte prestere for å bli elsket.Jeg vet ikke hvor du tok veien.Kanskje du bor i et minne som fortsatt lukter av regn, stress og asfalt.
Kanskje du går igjen i andres fortellinger om meg,
som et navn de nesten husker.Kanskje du fortsatt snakker,
men stemmen din har blitt til summingen i en kafé,
den man hører men ikke lytter ?Til våre tidligere selv,
disse skyggene som en gang var hud og puls,
nå bare rester av et lys som flyttet videre.
Måtte de finne ro et sted,
mellom de ordene vi aldri fikk sagt.Og til alle som trodde de kjente oss –
kanskje de gjorde det,
men bare slik man kjenner overflaten av et vann
uten å vite hvor dypt det egentlig var.

År

Skulle

Skulle ha vært der, men var ikke.Skulle ha holdt deg nærmere, sett deg lenger inn i øynene.Evig eies kun det tapte — sier Ibsen,
og jeg bærer det som en liten stein i brystet.Jeg går med deg i lommen på dagen,
i stillheten før morgenen våkner.
Jeg bærer håpet som et lys i hendene,
vekten som lærdom, bønnen som pust.Av og til slipper jeg deg fri en stund,
lar minnene danse i solskinnet.Men når natta kommer, finner jeg deg igjen —
nærere enn savn, varmere enn alt jeg eier.

Av og til

Gullstripa

Svever opp gullstripa.Den trekker meg ut,
langt bortenfor horisonten,
men begynner her,
langs elver som snirkler seg
gjennom landskapet
som blodårer til hjernen.Alt henger sammen.En dråpe, et sandkorn, en celle –
speilbilder i det uendelige.
Universet folder seg ut,
ikke som en ferdig bok,
men som en setning
som skriver seg selv
igjen og igjen,
i evighetens håndskrift.Og vi er der, midt i det,
som prikker i margen,
som stjernestøv i lunger,
som vitner til en skapelse
som aldri tar slutt.

Av og til

Min oase

Jeg har funnet mitt sted.
Ikke på kartet,
men i stillheten mellom trærne,
der vannet ligger flatt som et speil
og verden har glemt å mase.Oppe på fjellet,
langt unna folk
og nær nok til Gud
til at jeg ikke trenger å si noe.En liten strand.
Et bål.
Lukten av røyk og granbar.
Stjernene som skrur seg på
én etter én
som om noen der oppe
faktisk gleder seg over
at jeg endelig kom hit.Jeg priser ikke ordene,
jeg priser ikke troen.
Jeg priser stillheten
som lar meg kjenne
at jeg lever.

Sommer 2015

For hva er vitsen med å lede en fiskebåt hvis du aldri har kjent sjøsprøyten i ansiktet?

Toppledelsen sitter bak glassvegger,
med kaffekopper dyre som dagslønna til vaktmesteren.De nikker, de smiler, de vet alt om synergier
men ingenting om hva som skjer i gangen utenfor.
Spør du dem om driften
ser de på deg som om du ba dem
stave kvantefysikk på nynorsk.De leder sykehus
men kunne ikke satt en veneflon om livet sto på spill.De styrer transport
men går seg bort i første veikryss.De leder skoler
men har ikke sett en ungdom siden VHS var high-tech.Kvalifikasjonene?
Powerpoints. Nettverk.Riktig slips til riktig vin til riktig middag.
Men olje på fingrene?
Nei.
Ikke en dråpe.Så sitter vi igjen
med Excel som virkelighet
og ansatte som lever virkeligheten
uten å bli spurt.Kanskje burde vi snu det:
Ledere som vet hvordan maskinen startes,
ikke bare hvordan budsjettet avsluttes.Ledere som kjenner lukta av svette og stål,
ikke bare lukta av Bordeaux.For hva er vel ledelse uten forståelse?Et spørsmålstegn.

Tiden som kommer

Ikke la dem stanse hjertet
(Bønn til next gen som vil bli tilbudt chip)

La ikke barna dine bli en algoritme i andres hender —
vi lever i systemet allerede,
men ennå ikke i kroppen; neste skritt er implantatetIkke la dem bore gull i tinningen din,
ikke la et stille kretsløp ta plassen for hjertet.De tilbyr løfter—små diamanter på en skinnende hånd—
mens de syr deg inn i et nett av andres vilje.Husker du lyden før alt ble digitalt?Din egen puls i brystet, regnet mot vinduet,
den gamle katten som kom tilbake hver natt—
de små tegnene som sa: jeg finnes her.De lover trygghet—kart og faste svar—
men hva er trygghet når tanken blir låst?
Når stemmer som før var dine, kommer fra et kjøleskapskaldt signal?Når lengsel skal oversettes til en kode andre eier?Se: det er et speil der ute, og du får det du ser.
Velg hva du ser. Men vær også klok:
noen maler speilet for deg, gir handlingsrommet en ramme,
og kaller rammen frihet.La ikke nattesonen bli en oppdatering.La ikke barna dine gå ut med løfter om gull i ørene.
Bevar det som brenner stille i deg —
sorgen, latteren, tvilen som gjør deg menneske.Hvis du må velge: velg hudens hukommelse,
velg stemmen som øver på å si sannheten,
velg de hender som varmer, ikke de som måler.For den dagen de kan lese dine drømmer
på en skjerm i et rom du aldri trengte å se,
da er det for sent å hente tilbake stjernene
som vokste i deg før noen begynte å regne dem.Reis deg. Hold fast i det som ikke kan vris til tall.La dem aldri sette en metallbit i stedet for ditt minne.La historien huske at du valgte menneskeheten, ikke kontrollen.

Oktober 2005

Alt er et spill

I livets teater er alt et spill. Om du velger å se det slik.Kanskje er det derfor menneskene elsker spill –
fordi vi tror det handler om å vinne eller tape.Men kunsten er å spille med, uten å miste seg selv.Å se brikkene flyttes som poesi,
ikke som skjebne.For mellom trekkene,
mellom linjene,
der utfolder livet seg –
noe større enn selve spillet.Noe som ikke kan regnes i seire eller nederlag,
men i nærvær, latter og det stille øyeblikket
når du legger en brikke ned,og glemmer å vinne.

September 2025

Farvel Even

Farvel min buddhistiske venn.
Jeg ante ikke at hjertet mitt var så knyttet til deg.
At stillheten din bar meg, oftere enn jeg visste.
Selv om de kalte deg syk.Jeg kunne ha sagt det.
Oftere. Klarere.
Besøkt deg.
Men jeg gjorde det ikke.
Og nå er du borte.Så fikk Ibsen rett:
evig eies kun det tapte.
Men i tapet, der du forsvinner fra meg,
blir du en del av meg.
Og der skal du være.
R.I.P Even.

En gang i tid

Den siste dagen

Den siste dagen
kommer ikke med fanfare.
Den sniker seg inn
som et lys som ikke lenger insisterer,
bare finnes.Kaffen smaker som den alltid har,
men jeg kjenner smaken bedre.
Pusten er roligere nå,
den teller ikke lenger.Jeg tenker på alt jeg har holdt,
hender som var varme,
stemmer som bar meg
når jeg selv var tom.Jeg ser huset,
trærne som fortsatt står,
og alt jeg trodde jeg eide
men som bare var på lån.Det er rart,
hvordan kjærlighet ikke dør med kroppen.
Den blir værende,
i støvet, i lyset,
i latteren som fortsatt henger
mellom to gamle stoler.Om dette er slutten,
så er det også begynnelsen
på noe jeg ikke lenger trenger å forstå.Jeg slipper taket nå.
Ikke som et nederlag,
men som et ja.
Et ja til alt som var,
og alt som ennå lever
i minnene til dem jeg elsker.

Sommerr 2016

Gatepoeten uten scene

Gater har sin sjarm.To elskende går forbi og hun sier:
«Kjærligheten endres ikke når den ikke møter forandring.»Det får min sjel til å tenke.
Det hadde jeg aldri hørt fra en scene.Men gaten har sin lille sang –
sin ditty for dem som lytter,
for dem som sitter stille.Jeg sitter i mitt eget Dead Poets Society her.
Jeg er en slyngel, en luring, en urokråke –
på denne plattformen som er gatene.Jeg synger.
Det er en læringsprosess.
Jeg lærer så mye.Og kanskje, bare kanskje, ler gaten litt av meg også.Og kanskje, bare kanskje, er det nok å lytte.

Vårr 2011

Huff

Huff — så flau jeg blir.
Så uendelig idiotisk kan jeg være.
Er det mulig? Ja. Tydeligvis.Jeg har snublet fem på - femtitusen ganger,
som om ikke fem var nok, så måtte jeg legge til nuller også.Hva gir det?
Akkurat som null. Ingenting, annet enn brennmerker.
På huden. I sjela. Sår som gnistrer når natta treffer.Men faen heller — jeg reiser meg.
Fra asken, alltid. Hver gang.
Og det, min venn, det anbefaler jeg deg også:
om du makter å varme opp smertene dine,
la dem smelte om til noe nytt,
så får det verdi.Du ser deg tilbake og tenker kanskje:
takket være disse brannmerkene,
skyr ikke det brente barnet ilden —
det forstår den.

Vinter r 2005

Ingenting blir til noenting

Livet går i faser,
som årstidene som later som de har kontroll.
Syv gode, syv onde –
eller var det bare noen gamle fiskere som sa det sånn
mellom to kaffekopper i en sliten havn?Jeg vet ikke.
Jeg har lett, gravd og famlet,
og det eneste jeg har funnet ut
er at ingenting rommer alt.Og kanskje er det nok,
at dette ingenting
kan reise seg
som en håndfull snø,
som en latter,
og bli til noenting.

Høst engang kanskje

Men selv da ( veit ikke jeg ass...)

Rett før jeg lukker øynene,
og leverer nøkkelen tilbake,
etter et liv som var mer rotete enn vel levd,
men mitt –
vil jeg sikkert ha glemt
hvordan jeg pleide å blåse på teen
for ikke å svi tunga,
og kanskje også hvem jeg egentlig var.Men selv da –
når alt annet har gått i svart,
og stillheten står og humrer i døråpningen,
vil øynene mine fortsatt snuble rundt
på jakt etter skyggen av deg.Og hvor enn sjela mi måtte rusle hen –
om det så er himmel, helvete, eller et venterom
med dårlig kunst på veggene –
håper jeg du sitter der,
med tekoppen klar,
og sier:
«Du, det tok sin tid. Men godt å se deg igjen.»

Makt

Hva er makt?Et relativt misforhold.En forskyvning i balansen.Når noen eller noe har makt over deg
er de sterkere,
smartere,
sleipere,
voldsommere,
ondere,
rikere.De er noe mer enn deg – eller slik det føles.Men makt er aldri absolutt.Den eksisterer bare i forholdet,
i sammenlikningen.Alle bærer makt.Selv den minste skygge kaster et avtrykk
når lyset faller.Bruk din makt med kjærlighet, min venn.Ikke la den bli et våpen,
ikke la den bli en rustning,
ikke la den spise deg innenfra.
For verden er full av mennesker
som ikke tåler sin egen makt,
som kler den i suksess,
i penger,
i posisjoner og titler.Men de er ikke sterke –
de er redde.Så vær sterk på en annen måte:
Gi din makt videre i handlinger av varme.
La den bli til omsorg.
La den løfte,
i stedet for å trykke ned.For først da er makt ikke lenger et misforhold.Da er den et fellesskap.

• Neste skudd

Vår 2020

Om natten, om katter

I natt ble det klart for meg.
Jeg stoler ikke på katter
like mye som på hunder.
Og det er sannsynligvis
vise verca.
Jeg forstår dem godt.
De ser rett gjennom deg,
som om de allerede vet
hvor mange liv du har igjen.
Men jeg er tross alt
et menneske –
med bare ett liv,
og en tilbøyelighet
til å bruke det
på feil dyr.

Høst 2020

Så utenfor, så bortenfor

Det finnes de som ikke kjenner noen.
I beste fall har de en hund,
en som trekker dem gjennom regnet
når byen er grå og verden vender seg bort.Det finnes de som bærer et mørke
ingen andre orker å se.
Som går i gater der solen aldri varmer,
selv når den skinner.Det finnes de som bare djevelen hilser på.
Som er så utenfor, så bortenfor,
at selv samfunnets blinde øyne
velger å se en annen vei.Det finnes de.Og likevel går de videre,
med regnet i ryggen
og hunden som eneste vitne til at de lever.

Vår 2025

Håp

Jeg håper den store kjærligheten ikke nøler.
At den ikke sender blomster, men lyn.
At den ikke skriver brev, men skyter deg i hjertet
med et helt batteri av stjernestøv.Jeg håper den treffer deg som en mitraljøse av lys,
så du mister balansen og alle gamle historier faller av.
At den river deg ut av hverdagsfornuften
og lar deg stå der – blendet, svett og lykkelig forvirra.Jeg håper du blir holdt som gissel så lenge
at du glemmer hvordan det var å være fri,
og at du aldri ønsker deg tilbake.For aldringen kommer,
den sniker seg inn som en høflig tjener med kalde hender.
Og da, min venn,
da gjelder det å ha livet på sin side –
et hjerte som fortsatt blør lys.

Alltid

I Beg the Right to Differ

Jeg ber – nei, jeg krever – retten til å mene annerledes.Jeg nekter å være lydig.Jeg nekter å marsjere i takt.Du vil aldri temme meg.
For jeg er en villhingst
som kjenner vinden i manen
og tør å gallopere bort fra flokken.Forsøk å manipulere meg om du vil.
Forsøk å sette på meg tøyler.
Forsøk å dytte meg inn i grupper
med gruppetenkning og kultur
som støper sjeler fast til en form
ingen egentlig passer inn i.Jeg vil rive meg løs.
Jeg vil kaste av meg lenker
som kaller seg fellesskap
men lukter av frykt.Jeg vil kjempe.
Til siste åndedrag.For retten til å være annerledes.For retten til å være hel.

Vår 2019

Alltid på vei hjem

Jeg er alltid på vei hjem.
Om det er hit
eller dit
vet jeg ikke lenger.
Kanskje er hjem et sted
uten adresse,
der ingen dør venter
og ingen nøkkel passer.
Langs endeløse gater
har jeg latt skrittene mine
gå foran tankene.
Over åpne plasser
har jeg latt vinden
føre navnet mitt videre.
Og høyt i tårnet,
når byen er stille,
står jeg
og ser ut over alt som kunne vært mitt,
og alt som aldri ble.

Vår 2016

De søteste jeg vet på en ukedag

Det søteste jeg vet på en ukedag,
er å gå inn i administrasjoner.Der sitter de, pyntet som pepperkakehus på en julaften,
med brettekantene så skarpe
at de kunne ha kuttet både lønn og moral på midten.Fasaden er stram som en skjorte kjøpt et nummer for liten,
og seriøsiteten – ja, den er så proff
at den til slutt blir uprofesjonell.
I min bok.
Som tydeligvis er en helt annen bok enn deres.For jeg leser mellom linjene,
mens de leser rutiner.
Jeg blar i vinden,
mens de stifter dokumenter.Og da velger jeg heller en stolpe ingen andre vil sitte på,
med havet foran meg,
og en utsikt som ikke trenger PowerPoint for å virke.Der er jeg en måke uten vinger,
men fri.Der er jeg ikke en sau en flokk, eller en påfugl i bur,tvunget til å vise fjærene sine på kommando eller løpe i takt.

Høst 2019

Gatelangs

Kanskje gikk jeg bare
for å se kontraster.
Lyset som treffer murveggen skjevt,
skyggen som følger etter en fremmed.Kanskje gikk jeg for å se folk.
Deres hastverk.
Deres stillhet.
Deres blikk som glir forbi
uten å merke at det var meg.Eller var det for å bli sett?Slik at jeg kunne tro
at jeg ikke var glemt.
At noen et sted
fortsatt bar et bilde av meg
i lommen sin.

• Neste skudd

Høst 2024

Takk

Takk for at du holdt meg i hånden
da jeg trengte en nærhet
jeg ikke kunne gi meg selv.Takk for at du viste meg
hva et menneske kan være
uten annet enn stillhet,
uten annet enn nærvær.For nå går jeg ikke lenger ut,
men inn.Inn i rommet der jeg hører hjemme.
Inn i selvkjærlighetentil mitt eget lys
jeg vandrer.

• Neste skudd

Sommer 2021

Horisont

Boksene var så trange,
så små,
så firkantede
at selv tankene måtte bøye seg
for å få plass.
Veggene sto så nær
at pusten fikk ekko,
og jeg hørte mine egne drømmer
brekke nakken
mot taket.
Til slutt
måtte jeg se horisonten.
Ikke fordi den var vakker
men fordi den var der,
og fordi den ikke prøvde
å eie meg.

Høst 2012

Krigen

Gatelangs.
Selv der ser jeg kriger.
Små kriger.
Store kriger.Vi kjemper dem alle.På våre måter.
Ikke alltid med gevær,
ikke alltid på kne i grusen.Men i mørke rom,
i åpne smil,
i netter uten søvn.Den usynlige krigen, søster.
Den usynlige krigen, bror.Ser du den?Eller bærer du den
som en hemmelighet
ingen får se?For også den har soldater,
og også den har tap.Og noen ganger er det du selv
som er slagmarken.

Plattform 3

Jeg har ventet på tog i hele mitt liv.
At noen skulle komme.
Og andre gå.Har sett ned jernbanelinjer som forsvinner
som lange, uavklarte setninger
inn i en tåke av kanskje.Hørt klokkene ringe,
bommene lukkes som tunge avgjørelser
ingen egentlig ville ta.Sett på tavler som blinker
med løfter om avganger og ankomster
som aldri helt stemmer
med kalenderen i hjertet mitt.Timer. Dager. Måneder. År.Historier har passert meg
som vogner med lyset slukket.Noen så jeg aldri igjen.
Noen ble stående ved siden av meg
på perrongen,
uten å si et ord.Og jeg vet ikke
om jeg venter på neste tog,
eller bare på at stillheten
skal gå av.

• Neste skudd

Selv om så mye forteller deg annerledes

Selv om verden sier at den kan kjøpes
– ikke tro det.Selv om humøret ditt
slenger dritt i trynet ditt fra morgenen av
og lover deg en dag i gråstein
– ikke tro det.Selv om Dagbladet, VG
og alle de andre avis-horene
løper som sultne bikkjer etter klikk
– ikke tro det.Selv om folka rundt deg
nøyer seg med et halvt smil,
og koppen aldri blir full
– knus koppen,
gå og drikk fra bekken.Selv om du tror
at skyld, skam, angst,
mindreverdighet, flauhet, uro,
sinne, frustrasjon, bitterhet,
tristhet, ensomhet, håpløshet
og alt det andre grå slimet
som kryper inn i tankene dine
er sant– vis det fingeren.For det stemmer ikke.Det som stemmer,
er at du er god nok.
Akkurat der du er.
Akkurat nå.Tro bare på dette ene.For gjør du det ikke,
blir du liggende.Og verden får aldri se
hva du egentlig var i stand til å reise deg til.

• Neste skudd

Sleipinger

De glir inn i rommet
som ål i dress,
med slips så stramt
at sannheten aldri slipper ut.De har øyne som kalkulatorer
og hjerter som regneark.Alt de ser, alt de rører,
blir til tall,
blir til mer,
blir til mitt.Pass på hendene dine, min venn.
Tell fingrene dine
før og etter håndtrykket,
ellers sitter du igjen
og klør deg i hodet
med færre verktøy enn du kom med.De snakker om verdier,
men mener bare kroner.
De snakker om frihet,
men mener bare sin.Og du,
som trodde du hadde en avtale,
har bare en kvittering
på at du ble spist

• Neste skudd

Larvik for beginners

Sola står lavt over kanalen,
og vannet blinker som et billig postkort
fra et sted jeg aldri har vært.Så dukker han opp –
min venn i panamahatt.Han går som om han eier gata,
men han eier bare hatten,
og kanskje en passe sliten latter.Plutselig, bare fordi jeg ser ham,
er jeg i Toscana.
Ikke hele Toscana altså –
bare et hjørne, et vinglass,
et par druer som smaker dyrere enn de er.Neste øyeblikk er jeg i Pipa, Brasil,
der sanden er hvitere enn mine tenner,
og alt lukter kokos og solfaktor.Men egentlig er jeg jo her,
på brygga i Larvik,
med en venn som har på seg et stykke sol på hodet.Og jeg tenker:
Det er nok.
Jeg trenger ikke fly lenger enn dette.
Et øyeblikk kan spare meg for hele reisa.

• Neste skudd

Der skjønnheten er så voldsom at du kan ikke unnslippe den

Jeg er en ordsmed.
Jeg liker ord.
Jeg har et øye for ord.Men mine ord er ofte unøyaktige.
For jeg kommer fra et land som er korrumpert
når det gjelder ord.Dette er ikke Italia.
Italia er presisjon.
Roma er et speil av nøyaktighet,
der skjønnheten er så voldsom
at du ikke kan ignorere den.
Du kan ikke unnslippe den,
slik du kan i Norge.Her tror vi at om vi rebellerer mot noe,
så er vi slemme.
Vi mangler guts.
Vi har ingen kjærlighet for vårt eget språk.
Vi er trallala og trallali,
mens vi later som alt er greit.Her kontrollerer kvinnene mennene,
og mennene later som de ikke merker det.
Vi er forvirrede.
Vi er mentalt fattige.
Og for å skjule det –
forsøker vi å gjøre alt enkelt.
Forenkle språket.
Forenkle følelsene.
Forenkle selve livet.Men livet er ikke enkelt.
Det er brutalt og vakkert på samme tid.
Og vi er alle ansvarlige
for hva vi gjør –
selv når vi gjør det ubevisst.Så vi gjemmer oss bak ordene –
men ordene vil alltid avsløre oss.
Avsløre meg. Slik som nå.

• Neste skudd

Evig

Elskede

Elskede
Jeg vil følge deg til verdens ende.
Til morgengry river himmelen opp
og solens varme legger seg som et stille løfte mot din kropp.
Jeg vil takke deg – ikke bare av hele mitt hjerte,
men av hele min sjel.
For deg.
For alt du ga.
Alt du var.
Alt du er.
Og hvis verdens ende viser seg å være et busstopp på en tirsdag,
så blir jeg stående der.
Med deg, min elskede.
Med deg.

Vår 2011

Brolagte gater

Streifer langs brolagte gater
i byer jeg ikke kjenner,
slik jeg ikke kjenner meg selv.Skygger av gamle vinduer stirrer,
dører lukker seg som hemmeligheter.Jeg følger lyset mellom husene,
hører mitt eget ekko
blande seg med andres steg.Så, midt i et smug,
står to elskede og kysser.
De kjenner hverandre
på en måte jeg aldri har kjent meg selv.Og jeg undrer:
er det slik man finner veien hjem –
ikke i kart, ikke i gater,
men i et annet menneskes munn?

Evig

Innbyggere av kosmos

Vi er ikke lenger innbyggere
av en blågrønn klode
som svever alene i mørket.Vi er borgere av kosmos,
av galakser som flammer i spiraler,
av stjerneveier som slynger seg
som pulsårene i en uendelig kropp.Vi trodde vi var alene,
og jorda bar vår ensomhet
som en mor som aldri får brev
fra sine barn i det fjerne.Men der ute var det andre,
ikke fremmede,
men tråder i et vev
vi aldri ville se,
fordi vi skulte ned i våre egne
kratre av frykt.De kom da vi sprengte.
Da vi kriget.
Da vi drepte.
Som om vi ropte ut i universet:Se!Vi klarer ikke engang
å holde liv i vårt eget hjerte.
Ville vi utslette denne planeten,
oss selv,
hele barndommens hage?Ja.For i vår separasjon,
i vår mangel på kjærlighet,
var vi blinde for sannheten:
at vi alltid hadde vært mer
enn innbyggere av jord.Vi var søsken av kosmos,
arvinger av lyset,
men vi forstod det aldri
før stjernene bøyde seg ned
og spurte:Vil dere endelig
komme hjem?

Høsten 2020

Månen over vannet

Det er en stillhet her som ikke ber om tillatelse.
Et tre som hvisker, en skygge som vokter,
og en måne som har sett alt før
men likevel later som det er første gang.Lyset danser på vannflaten,
som små hemmeligheter ingen tør si høyt.Jeg tenker:
Er det ikke rart,
at vi alltid vender tilbake hit –
til det stille, til det runde, til det uforståelige?En stein står der,
som om den venter på svar fra himmelen.
Kanskje er det jeg som er steinen.
Kanskje er vi alle steiner
med et lite ekko av evighet inni.Og månen,
den bare ler lavt,
og minner oss på
at vi alltid er midt i en historie
vi aldri helt forstår.

Stupet

Det finnes et øyeblikk
mellom luft og vann
hvor alt står stille.Gutten slipper taket i berget,
og berget slipper taket i ham.
Han er en fugl som ikke vet at han ikke kan fly.
Han er et sekund som aldri kommer tilbake.De andre står og ser,
lener seg på skuldrene sine,
later som de ikke er misunnelige.
Men alle vet at hver kropp lengter etter å hoppe,
og hver tanke veier tungt nok til å bli igjen på land.Vannet venter,
som alltid.
Tålmodig, uendelig.Det tar imot alt –
skrik, latter, stillhet.Og kanskje er det det nærmeste vi kommer frihet:
et stup,
et sus,
og vissheten om at du bare kan treffe vannet én gang
for første gang.

• Neste skudd

Hva springer du for?

Mange springer. Mange kjemper.
Men de har glemt å spørre:
Hva springer du for?
Hvem springer du for?
Hva er kilden?Et par allerede rike investorer?
Et utenlandsk fond med munnviker av kalkyle?
En KPI som trenger et menneskehjerte for å lyse grønt?
En PowerPoint med flammer på siste slide?Hva vil du oppnå på denne jord, min venn?Kom du hit for penger, makt, innflytelse—
eller for noe som ikke lar seg bokføre:
varmen i en hånd, sannhet i en setning,
latter ved et kjøkkenbord,
et tre som gir skygge når du er borte?Hvis du først skal løpe,
løp mot noen—ikke fra deg selv.Drikk av egen kilde.
Og om du ikke finner den:
stopp. Stå stille.La kilden finne deg.

• Neste skudd

Hvem lærer dem ?

Hvorfor bruker vi vår sosiale status,
mellom linjene,
til å fortelle våre barn at vi er bedre?
Vi gjør det ikke med rop,
men med små gester.
En ny bil i oppkjørselen.
En ferietur vi smykker oss med i samtalen.
Et nikk, et blikk, et smil som sier:
se hva vi fikk til.
Og barna lærer.
De lærer at verdien deres måles i tall,
i ting,
i posisjon.
De lærer at status er en stige,
og at noen alltid står lenger nede.
Men hvem lærer dem at hjertet ikke har linjer?
At kjærlighet ikke kan rangordnes?
At mennesket er større enn sin fasade?

• Neste skudd

Sommer 2005

Utekafé

Hun satt der,
som om hele gaten var et teater,
og hun var den eneste som ikke spilte en rolle.Jeg stirret for lenge,
men ikke lenge nok.
Hun rørte i kaffen
som om hun pisket opp en ny himmel,
og jeg visste at jeg ville drukne i den skjeen
hvis hun lot meg.Ungdommen er sånn.Den tror alltid at verden begynner nå,
på dette bordet,
med denne latteren,
og denne kvinnen som aldri skal bli eldre.Hund på stolen,
asjetter med smuler,
en servitør som drømmer om å bli noe annet –
alt er rekvisitter i en forestilling
jeg aldri får premiere på.
Hun hevet blikket.Og det var nok.Resten av livet kunne ha skjedd i det sekundet.
Kanskje gjorde det det.

Forretningsmannen på broen

En gang kjente jeg en stressa forretningsmann.
Han hadde koffert, slips og alt det der.
Han fløy fra Asia til Europa,
og fra Europa til Asia.
Som en mygg på jakt etter blod –
bare med gullkort i lommeboka.
Han samlet bonuspoeng som andre samler minner.
Han hadde sett så mange hotellrom
at han til slutt begynte å hilse på gardinene.Og når han sto på broen,
så han ikke elven,
ikke husene,
ikke engang duen som sklei elegant gjennom lufta.
Han så bare en mulighet for et nytt møte.Det var som om verden var blitt en powerpoint.
Klikk neste, klikk neste,
flyplass, flyplass,
taxfree, taxfree.Men jeg lurer på –
når han en dag faller ned fra kalenderen sin,
vil noen plukke ham opp?
Eller vil han bare bli liggende der,
som et ubetalt reiseregning i himmelen?
Som meg selv ?

• Neste skudd

So ro, lille mann

So ro lille mann,
Snart er verden over.
De rike sover også nå,
med penga under hodet,
mens vi våker i natt, stille og bortgjemt,
og hører jordas klage i hver dråpe som gråter.So ro lille venn,
Jorda lider også nå.
Smeltende is, død og støv,
skogene visner bort.
Men hør, i mørket spirer en stille sang —
om varme, latter og sol over vår jord.So ro, sov i ro,
la drømmen holde vakt.
For selv om vinden biter,
og kulden setter seg i ben,
er det kjærligheten som venter ved daggryets rand —
et håp som ikke dør, men vokser i natten.

• Neste skudd

Vår 2007

E18

Jeg drømte om Route 66.
Den uendelige veien, støvete diners,
cowboy-hatter og bensinstasjoner
der du får både kaffe og et nytt liv.Men jeg fikk E18.Avkjørsel mot Drammen,
en rasteplass med pappkrus
og et rundstykke som smaker som barndommens straff.Jeg så for meg frihet,
vinden i håret,
amerikanske sletter og neon som blinker Open 24/7.I stedet fikk jeg trailere,
80-sonen og et varselskilt: Elgfare.Likevel –
når vi kjører, vi gutta,
side om side,
med motorlyden som trommeslag i brystet,
føles det nesten som Amerika.Bare med bompenger.Kanskje friheten aldri handler om hvor du er.
Kanskje det bare er lyden av en motor
som drukner alt maset.Og latteren i hjelmen
når du innser at E18 også kan være
en drømmerute.

Trappa

De satt på trappa som om tiden hadde tatt pause.En sigarett som brant langsomt,
et blikk som brant raskere.
To kropper som ikke visste om de var på vei inn i livet
eller ut av det.Jeg husker en gang jeg satt sånn selv.Verden var enkel:
Tre øl i magen,
ett kyss i tankene,
og ingen plan for i morgen.Trappa er det mest demokratiske møbelet vi har.
Statsministre, tiggere, elskere og løgnere –
alle ender på en trapp før eller siden.Du kan sitte der og gjøre alt:
Drømme, røyke, krangle, kysse,
eller bare vente på at døra bak deg åpner.Kanskje er det nettopp det vi gjør i livet:
Vi sitter på en trapp
og later som vi venter på noe stort,
mens vi egentlig bare venter på oss selv.

• Neste skudd

Vinter 2014

Frihetsgudinnen

I natt drømte jeg om henne.
Hun kom til meg med månen bak seg,
langt ute på havet.Hva gjorde hun der?Hun pleier jo å stå stødig,
grønn og rusten,
en statue blant turister og måker.Men nå drev hun på bølgene
som en båt som hadde mistet sitt anker.
Faklen hennes flakket som et stearinlys
i trekk fra evigheten.Jeg lurte på om hun hadde gitt opp jobben sin,
om hun var lei av å ta imot skip
og folk som drømte om noe bedre.Kanskje hun bare ville være fri selv.
Kanskje frihet ikke er å stå på en sokkel
og vinke evig velkommen,
men å gli ut på havet,
med månen som eneste vitne.Og jeg tenkte:
Det er det vi alle vil, innerst inne.
Ikke å være symboler for andre,
men bare et menneske
på vei et sted
vi ikke vet.

Skuret

Han kikket ut,
øyne store som vinduer uten gardiner.Var det Emil i Lønneberget,
på vei ut av nok en snikkerbod
etter å ha bundet søstra si i flaggstanga?Eller var det en fattig gutt fra Romania,
på flukt fra mer enn fars sinne,
kanskje fra et land som aldri ga ham hverken jul eller bursdag?Skuret sier ingenting.
Veggene er bare tre,
men de lukter av både plank og bønn.Jeg husker selv å gjemme meg som guttunge.
Ikke fordi jeg hadde gjort noe galt,
men fordi verden noen ganger blir for stor.
For mye krav, for mye stemmer,
for mange voksne som roper navnet ditt
som om du var ansvarlig for jordens undergang.Så kanskje er vi alle Emil.
Kanskje er vi alle rumeneren.Kanskje er vi bare barn som gjemmer oss i skuret,
og håper at noen en dag banker på
– ikke for å kjefte,
men for å si:
“Kom ut. Det er trygt nå.”

• Neste skudd

Vår 2024

I mennenes korridorer

Jenter,
i mennenes korridorer blir dere lett skygger på en scene dere ikke skrev manuset til.Jeg ser dere – hvordan dere trekker inn magen, strekker ut halsen, klakker i hælene som om dere var dirigert av et usynlig metronom.Hvordan dere justerer håret, smilet, stemmen.
Hvordan dere går i flokk, som om fellesskapet gir beskyttelse mot det primitive blikket.Og jeg forstår dere.For vi lever fortsatt i en verden der det animalistiske maskuline styrer som en rusten motor – høylytt, stinkende, men fortsatt i gang.En verden der menn tror makt sitter i stemmevolum og skreddersøm.Men glem aldri, jenter,
at det finnes et språk under alt dette.Det guddommelige feminine.Ikke det pyntede, ikke det tilpassede,
men det som river ned veggene med sin stille styrke.
Den rå, bærende kraften som ikke måler seg selv i speil eller mannsøyne.Det finnes en kraft i dere som ikke trenger å tilpasse seg.Den kan skape nye korridorer.
Og rive ned de gamle.

Ferie 2015

Åkeren

De bøyer seg i sola,
rad for rad,
som om jorda har skrevet kontrakten for dem.
Ingen klager,
for hvem skulle de klage til?
Jorda har ingen kundeservice.Jeg står her med min norske mage
fylt av kaffe latte og surdeigsbrød,
og tenker på hvor mye vi kaller problemer.Kø i trafikken.
WiFi som faller ut.
En nabo som klipper plenen på feil tidspunkt.I-landsproblemer, pakket i gavepapir
og servert som om det var ekte lidelse.Der ute, et annet sted,
er verden hundre år tilbake i tid.
Ingen feriepenger.
Ingen sykedager.
Bare jord og rygg, svette og sol.
Arbeid som verken gir likes eller status.Og jeg spør meg selv:
Hva skjer når vi har klaget oss ferdig
på bagatellene?
Når vi har brukt opp alt overskuddet
på små ting som aldri betydde noe?Kanskje er det vi som lever i nød,
og de som arbeider på jordet
som lever nærmest sannheten.

Vår 2017

Forelskelse

De sier at forelskelse er det samme som galskap.
De har rett.
Du er klin gæren.
Villig til å gå gjennom ild og vann,
og du smiler mens det brenner.Så gjør det, sier jeg.
Forelsk deg.
Bli klin kokos.La deg hypnotisere av et blikk
som får klokka til å glemme hva den driver med.Kyss som om det var din siste setning.Løp barfot i regnet selv om naboen stirrer.Kjøp en rose,
skriv et dikt som er så dårlig at bare kjærligheten kan redde det.For min venn –
før du vet ordet av det,
sitter du der, alene på gamlehjemmet,
med grøt til middag og strikket pledd over knærne.
Ingen kysser deg på halsen da.Så ikke sov bort sommernatten.Ikke spar på vettet.
Kast deg ut i galskapen,
for kjærlighet er den eneste vanviddet
vi ikke angrer på.

Skygger og kontraster

Skygger og kontraster.
Det har livet mitt vært.
Jeg har lært mer av mørket
enn av alle solskinnsdager til sammen.Skygger og kontraster.
Jeg har trodd at lampa kunne lyse
uten at jeg satte inn pluggen.Jeg har famlet,
holdt hender som glapp,
løpt etter lyset med knyttede never.Men jeg har også plugget meg inn
i den evige kjærligheten.
Der hvor alt strømmer.
Ikke bare en glødepære,
men en himmel i full wattstyrke.Skygger og kontraster.
Lave og høye vibrasjoner.
Som å gå hånd i hånd på en ujevn brostein –
noen ganger snubler du,
andre ganger flyter du.Men vit dette, min venn:
Du velger.
Du velger alltid.
Og hvert valg setter strøm
i ditt eget hjerte.

• Neste skudd

Sommer 2021

Saksofonen ved elva

Jeg elsker saksofon på brolagte gater.
Det er som om steinene selv
har ventet på å bli vekket
av en tone som har reist langt,
gjennom rust, gjennom pust,
gjennom en kropp som bærer både sorg og glede.Tonene fra en rusten saksofon
lyder gjennom gatene som en bønn,
men også som en latter,
som en påminnelse om at vi lever,
midt i alt dette uforståelige.Spill, min venn, spill.
For livet.
For gleden.
For alt vi aldri rekker å si til hverandre.For det er slik det er:
Ordene svikter,
men musikken river ned alle murer.Og kanskje, når tonen henger der i lufta,
rett før den dør,
er vi nærmere sannheten enn vi noen gang har vært.

Sommer 2021

Det snør fiddelibom

Det sies at eskimoene
har femti ord for snø.
Jeg har bare ett,
men det forandrer seg
hver gang jeg ser det falle.For intet snøfnugg er likt et annet,
og kanskje er det mer enn frosset regn –
kanskje er det himmelens pust,
som daler lydløst ned
som en katt på silkepoter.Mor Vinter brer sin favn om meg,
hvit og taus,
og jeg tenker:
så uutholdelig vakker
kan verden være,
selv når jeg fryser på føttene.

Sommer 2030 .....hmmm

Jeg har reist

Jeg har reist og jeg har reist og jeg har reist.
På kryss og tvers. Over bakker og berg.
Jeg har sett og jeg har sett og jeg har sett —
breddegrader fulle av folk, øyne som skraper mot verden.Jørgen Hattemaker og Kong Salomo, side om side i samme kø,
og uansett hvor de snur seg sitter ræva alltid bak.
Jeg har løpt. Pusta. Peset. For hva?
For dette livet. For dette mirakelet jeg knapt skjønte var et mirakel
før det var for sent.For sent har det blitt, ja — lyset flakker, puster tynnere.
Men hør: jeg skal faenmeg blåse det igang igjen.
Ikke høflig. Ikke pent. Med all den smågalskapen som trengs.
Til siste åndedrag. Til siste fnugg av gnist.Så kom da, la oss være to som nekter å la mørket vinne,
to som setter fyr på byen med nevene, med latteren, med alt vi har igjen.
For du vet — det er bedre å brenne vakkert og kort
enn å blåse ut uten å ha rørt noe.

Alt vi aldri sa

For alt vi aldri rakk å si til hverandre.
Men burde ha sagt.
Kunne ha sagt.
Skulle ha sagt.
Men vi sa det ikke.
Ikke da.
Ikke nå.Kanskje var tida ikke moden.
Kanskje var motet ikke nok.
Kanskje trodde vi at ordene kunne vente,
som om de hadde en evighet å sitte og dingle på.Men ord har ingen tålmodighet.
De blir tunge i hjertet når de ikke slipper ut.
De legger seg på skuldrene som steiner
som ingen kan se,
men som vi alltid kjenner.Og så lever vi videre –
litt krummere i ryggen,
litt rikere på stillhet,
litt fattigere på sannhet.Og en dag sitter vi der,
ser tilbake,
og innser at ordene vi aldri sa
var viktigere enn alle de vi kastet bort.

• Neste skudd

To ansikter av samme jord

Denne verden er både skygger og lys.
For noen er det en krigssone,
for andre en sykkeltur til butikken.Virkeligheten er et lappeteppe,
sydd av motsetninger vi aldri helt får til å forstå.For den ene er himmelen svart av røyk,
for den andre er den blå av barndommens søndager.Den har endeløse lag av falsetter –
som en stemme som brister og stiger,
skifter mellom sorg og latter uten å spørre oss om lov.Et kulehull.
Et smilehull.
To ansikter av samme jord.Og vi går på stien mellom dem,
noen ganger i tåke,
andre ganger i sol.

• Neste skudd

Oslo S

Lyset finner alltid en vei inn,selv på de travleste stasjoner.Vi haster videre som skygger,mens tiden henger tungt over oss.Toget er forsinka,men sola –den er presis som alltid.

• Neste skudd

Sommer 2013

Kanskje er livet bare dette ?

Jeg syklet gjennom byen som om jeg jaget min egen skygge.Men sannheten er at det var den som jaget meg.Lang, eller kort, tynn eller tykk, krokete eller rett –uansett - en dobbeltgjenger jeg aldri helt blir kvitt.Byen våknet rundt meg.
Lyskryss som blunket søvnig.
Fasader som sto ranke og fornemme,
men like fullt fulle av sprekker.Hjulene spant over asfalt,
og jeg tenkte:
Kanskje er livet bare dette –
å holde balansen,
å tråkke videre,
mens skyggen følger etter
og ler litt bak ryggen din.

Skyer

Jeg har betraktet skyer hele livet.
Sett dem glide over himmelhvelvingen.Hviske mysterier til meg.
Speilet tanker som kommer og går.Så som over, så også under.Skyene er speil.
De låner form av våre sinn,
og vi av dem.Ensomhet kan ligne en tung, grå sky.
Forelskelse en hvit fjær som svever.
Sorgen – den mørke bygen som aldri slipper taket,
før vinden til slutt bærer den bort.Og kanskje er vi selv ikke annet enn skyer –
flyktige, foranderlige,men alltid en del av det samme store himmelhavet.

En gang i fremtiden kanskje

I øyeblikk som ikke trenger å fly

Jeg satt på en benk en gang.
Og kjente at livet hadde fløyet forbi.
Som en fugl på veggen, bare en skygge.
Jeg holdt fast i en kopp kaffe som hadde blitt kald,
og i tanker som aldri ble varme.
Noen sier friheten er der ute,
med vingene, med vinden,
men jeg visste at den også kan sitte stille.
På en benk.
I et pust.
I et øyeblikk som ikke trenger å fly noe sted.

Kanskje er det nettopp i dyrenes stille blikk

Heldig er barn som vokser opp med dyr.
De lærer oss hengivenhet.
Nærhet.Kanskje det de aldri fikk fra sine nærmeste.De legger hodet inntil en katt
og finner en rytme som hjertet gjenkjenner.
De deler hemmeligheter i stillhet,
for katten bryr seg ikke om ordene –
bare varmen.Kanskje lærer vi mer av en myk pote på kinnet
enn av hundre formaninger.Kanskje er det nettopp i dyrenes stille blikk
at vi skjønner hva kjærlighet egentlig er.For hva er vel livet,
om ikke å lene seg inntil noen
og vite at du ikke er alene?

• Neste skudd

Høst 2023

Se landskapet glide forbi

Jeg har gearet opp.
Gearet ned.
Sett andre gjøre det samme,
som om livet var en evig girkasse
uten bremser.Jeg har sett mennesker
løpe seg selv i senk,
i privatlivets små gater
og i næringslivets boulevarder.Sett dem jage etter profitt
og rikdom,
uten å engang ane
at de løper i ring.Så jeg setter sykkelen i frigear nå.
Lar beina hvile,
lar vinden ta meg.
Og ruller.For det er best slik.
Å la landskapet gli forbi
uten å måtte jage det igjen.

For å ytre meg

Jeg pleier å få kjeft fra begge sider.
For å mene.
For å kritisere.
For ikke å stryke sauene med hårene.Jeg møter passiv aggresjon.
For å ytre meg.
For å ikke ta side.
Eller ta side.For å være for negativ.
For å være for positiv.For å tillate meg narrens rolle.Jeg går inn i bakrommet,
det rommet mellom det sanselige og det uttalte.
Der ord veier tungt som bly
og lett som løvetannfrø.Jeg får kjeft for å være for naken.
For åpen.For å ta de svakes side.Jeg får kjeft for at ingen vet hvor de har meg –
men si meg, hvor har de seg selv
i en verdensom ikke har seg selv?

• Neste skudd

Hver dag, hver uke, hvert år

Nøkkelbarn

Nøkkelbarn låser seg inn.
Alene.Det klikker i låsen, og stillheten står klar i gangen.Nøkkelbarn vet at tiden kan gå sakte.Som sirup i et timeglass.
Til noen kommer hjem.
Mor, far, bestemor.Kanskje.Ofte venter noe annet.En skjerm.
Roblox.
Minecraft.
Fortnite.
Eller endeløse runder på YouTube Shorts
der verden aldri tar pause, men heller aldri tar stilling.Nøkkelbarn lærer tidlig å finne sine egne nøkler,
ikke bare til døren,
men til å holde ut.
Til å fylle tomrommet.
Til å bære stillheten.Og kanskje er det det vi glemmer:
At mens vi voksne løper,
så sitter nøkkelbarna i stillheten –
og venter på oss.

For alltid

Selv om koret har bestemt seg for tonen

Alt jeg ønsker
er å være en motvekt
i en verden
som roper og gnåler
om altfor mye idiotisk.Jeg vet jo
at jeg selv er en idiot, men kanskje
er det akkurat derfor
jeg trengs.For verden trenger flere narrer.
Sirkuset blir for trist uten dem.Vi narrer
bringer ikke løsninger
i sølvpapir, men kanskje perspektiver
som det etablerte ikke ser.
Kanskje – og bare kanskje –
er det også plass
til en som våger
å synge sine egne sanger,
selv om koret
allerede har bestemt seg for tonearten.

For alltid igjen

Hvis bare

Dersom jeg kunne skru tilbake klokka
til dagen min far ble født,
ville jeg tatt han opp som en liten bylt,
klødd ham på magen og sagt:
«Slapp av, gutt – livet er ikke et regnskap
du skal vinne.»Jeg ville gitt ham mer
enn en plastbil uten hjul til bursdagen,
eller en far som aldri hadde tid.
Jeg ville gitt ham klemmer så det knaket,
og lært ham at det er helt greit
å sippe foran andre –
bedre det enn å gå rundt som en trykkoker
med dress og dårlig samvittighet.Jeg ville lært ham at løgn smaker som sur melk,
og at døra skal holdes åpen for damer,
ikke bare fordi det er høflig,
men fordi det faktisk er fint
å se folk rett i øya og mene det.Han ville lært å like seg selv –
ikke som en med pavestolthet,
men som en fyr som kan si:
«Jeg er ikke perfekt, men jeg duger,
og jeg kan lage en jævlig god kaffe.»Og senere i livet
ville han visst hvordan man elsker ei kone,
uten sidesprang,
hvordan man er pappa
uten å gjemme seg i garasjen eller nede i kjellern.Han ville gitt døtrene sine en trygghet
som ikke hadde hull i midten.
Og arven hans
ville ikke vært taushet og fravær,
men latter,
hender som holdt,
og en klem som ikke slapp for tidlig.
Hvis bare...

Oktober 2025

Bare dette øyeblikket

Bare dette øyeblikket av tid har vi.
For vi er gamle nå.
Vi begge veti det.Ifølge hundekalkulatoren er du snart nitti.
Prognosene sier i beste fall
to år igjen.
Og jeg – bare Skaperverket kjenner gåten.Men kjære deg,
la oss være sammen i dette øyeblikket,
som så mange ganger før,i takknemlighet
over at vi fortsatt går
på to og fire bein.

Pust

Pust.
Og kjenn hvordan alt du trodde du måtte bære, slipper taket.
Returner til nullpunktet – dit hvor vinden ikke dømmer, hvor stillheten ikke krever.
Til vitaliteten, den rene pulsen bak all støy.Ikke la følelsene dine bli tatt som gisler.
Ikke la tankene dine marsjere i andres tog.
Media, nyheter, konsepter, teorier – la dem stå igjen ved porten.
Forbi fryktens hule ekko.
Forbi selvtjenende illusjoner.Kutt korden.
Rens feltet.
La det fremmede slippe ut, ikke inn.Kom tilbake til nøytraliteten, det klare vannet som alltid renner under alt.Reboot.Åpne hjertet.Og vit: her begynner alt.

• Om Stig Storm

NÅ

Hører du ? Ser du en ny virkelighet ?

Hører du ropet om fred?
Ikke fra trommer eller faner,
men fra stillheten som bryter gjennom.Hører du den gamle veien falle,
konstruksjonene som holdt alt sammen –
nå skjelver de,
nå rakner de.Ser du spillene?Konkurransene som tapper oss tomme.Et system bygget på å vinne,
der alle egentlig taper.Og midt i alt –
ser du sommerfuglarven?
Den skjøre, den stille,
som snart ikke kan holde seg selv tilbake.

HER OG NÅ

Lykke

Lykke banket på.
Ikke med voldsom hånd,
men som en gammel venn
som vet hvor nøkkelen ligger.Hun sa:
du vet jeg kommer
like plutselig som jeg går.
Du vet jeg finnes
bak støyet, bak forstyrrelsene,
i mellomrommet mellom to tanker
du ikke rakk å tenke ferdig.Ikke let etter meg.
Jeg er ikke der du tror.
Jeg er ikke gevinst,
jeg er glimt.Om du evner takknemlighet,
om du tør tro,
håpe,
elske –
så er jeg der.Selv i skyggene,
der lyset
holder pusten.

TID

Så vandrer jeg

Ut av historien,
der ordene stilner.
Bortenfor verden,
der stillheten bor.Et sandkorn i vinden,
løftet av usynlige hender.
Ut av tid,
der evigheten åpner seg.Bak sløret,
som faller som natt over dagen.
Over til den andre siden,
der drømmen våkner til lys.Så vandrer jeg,
ikke bort, men hjem.

Når min tid er over

Når min tid på jorden er over,
la vinden smyge seg rundt minnene mine.
Ikke legg meg under en kald stein,
der navn og datoer blir en plikt å huske.Reis et flagg for meg i hagen.
Et dødeflagg.La det slites av vær og tid,
la bønnene mine forsvinne ut i luften,
som ringer i vannet,
som hemmeligheter bare vinden kan bære.Slik de gjør i Bhutan,
der hvite flagg vaier for de døde –
ikke for å fange blikket,
men for å slippe sjelen løs.
For å la vinden synge videre,
der jeg ikke kan gå.For døden er ikke stillhet.
Døden er bevegelse,
som når flammen slukner og røyken stiger.
Som når snø smelter og blir til vann.
Som når et flagg henger fillete igjen,
og likevel fortsetter å hviske,
lenge etter at ingen kan lese ordene.Når min tid på jorden er over,
la meg smelte sammen med naturkreftene.La meg bli jord,
vind,
lys.La meg bli en bølge i alt som lever,
og ikke et navn under en sten.

For alltid

En ny jord

En konstruksjon av lys.
Ikke stål, ikke betong, men lys.En ny puls av energi som trekker gjennom marg og mineral.Jorda – hun er ikke lenger isolert,
ikke en ensom kule som snurrer i mørket.Hun har reist seg, stilt seg skulder ved skulder
med de andre planetene.Som en søster blant søstre,
en mor blant mødre.Hun har lært noe vi strever med:
å elske seg selv.Å stå naken i sitt eget lys,
uten å bøye seg for tyngden.De tunge energiene løsner nå,
som gamle klær som ikke passer.Hun forfrisker seg, trekker pusten dypt,
åpner seg mot et nytt rom.Strukturer faller.
Murer revner.Og midt i alt – en begynnelse.Et nytt hjerteslag,
en ny flamme,en ny jord fødes.

Alder(dom)

ikke pokker

Ikke flytt meg inn i en leilighet
bygd av østeuropeere
som bar rikfolkets drømmer på sine skuldre.Ikke plasser meg i en funkisboks
med havutsikt og betongvegger,
der fasadenaboen måler lykke i kvadrat.Ikke la meg råtne i en seng
med heis til toppetasjen,
der vi nå visstnok skal være
på høyden av livet.Nei,
rull meg heller ned til vannkanten,
eller plasser meg i ei hytte som knirker
når vinden forteller gamle historier.Og si:
«Dette her, kompis,
det var gitt deg helt gratis.
Men det er først nå
du bruker det.»

Min bønn

La meg være lerretet
ikke penselen.La meg gi meg hen til Skaperverket,
slik vinden gir seg til himmelen,
slik elva aldri nekter havet.La meg puste inn nået,
uten å haste,
uten å forklare,
bare huske å være.La meg finne stammen,
mitt folk,
mitt fellesskap –
nå som gamle, rustne paradigmer
sprekker i sine egne fuger,
og systemene knekker
under vekten av sin egen glemsel.La meg stå i asken
og se det nye reise seg.Et lys,
en kjærlighet,
en omtanke vi ennå ikke har klart
å holde fast i som menneskehet.La meg slippe lyset inn,
ikke for å jage bort skyggene,
men for å forvandle dem,slik bare lyset kan gjøre